I dag passet bestemoren til Oliver han for første gang. Jeg er litt overbeskyttende, og er sjeldent borte fra Oliver hvis ikke Roar kan passe han. I dag var han imidlertid med bestemor Anita i over en og en halv time uten meg. Han sov hele tiden, så det gikk visst bra. Er sikkert mer morsomt å passe han når han er våken, men det kommer nok flere ganger.
Her er et bilde av Oliver og bestemor:
Jeg er sikkert litt rar i noens øyne, men har enda ikke noe stort behov for å være borte fra Oliver. Det kommer nok etterhvert, så føler ikke egentlig at jeg må tvinge meg ut enda. Jeg har lest litt rundt på diskusjonsforumer og da er det damer som ikke har vært borte fra babyen sin før den var et halvt år og kunne få grøt, så jeg kan ikke være den eneste som ikke har behov for så mye tid borte fra babyen enda?
æ hadd barnevakt t adriana når hu va 6 uka første gangen æ.æ mått bare kom mæ ut blant folk,følt æ bare satt i soffan og amma døgnet rundt.va også veldig obse på at hu skull bli vant t at andre passa hu,sånn at når vi virkelig treng barnevakt så godtar hu det:)for æ har hørt alt for mange historia om unga på oppte 1 år som ikke kan ha barnevakt for at dem ikke e vant t at andre passe dem og og da havne man litt i beita syns æ.hu storkose sæ når vi har barnevakt og det e aldri nåproblem:)
Jeg synes ikke man skal “tvinge” seg selv til å være borte fra babyen sin. Bare la det gå sin naturlige gang:) Man lever jo i den boble den første tida…
Samme her, jeg orker ikke tanken på å forlate tulla mi. Nå er hu 3 mnd. Jeg haster heller ikke med det. Var hos legen her om dagen og tenkte det var best å la hu være hjemme så jeg slapp å dra hu med ut når hu kunne være hjemme med pappan sin, var borte 1 time. Jeg hadde såå vondt inni meg hele tiden og følte meg igrunn uvell, selv om jeg vet hu har det bra hos han! Var så utrolig godt å komme hjem igjen, ja selv etter 1 time. Da jeg kom hjem sov hu og jeg måtte rett inn å se til hu. Når hu våknet lyste ansiktet hennes opp som aldri før. Det varmer godt i et mammahjerte! Ingen behov for å dra fra hu enda. Kan kanskje være spesielt med førstefødte? Og tanken på å la noen andre enn pappan passe hu kommer ikke på tale. Snakket med legen om det og hu sa det var helt normalt å føle sånn. Og man skal for all del ikke haste med det! Selv ikke etter et halvt år =)
Nydelig gutt du har!
Min sov borte første gang når han var 2 måneder tror jeg:) Å mormoren hans passet han noen timer når han var ca 6 uker:) Jeg liker heller ikke å være borte fra han.. Men nå er han snart 7 måneder, å det går bedre og bedre.. Bortsett fra at han har begynt å savne oss da.. Så han blir kjempe glad når vi kommer å henter han, å gir oss stor kos:)