Jeg fant en kjempefin strikket pute på Kremmerhuset som selvsagt måtte bli med hjem.
(Kort historie om puten: Jeg kom inn i butikken og så denne gjemt under en krakk. Det stod priset 339 kr med en slitt 100 kr prislapp oppå. “Her har noen vært og jukset med en prislapp fra en annen vare” tenkte jeg, men spurte damen i disken om dette var tilfellet. Joda, jeg kunne få den for 100 kr sa hun og slo den inn. På kassen lyste tallet 50.00 opp. “Eeh, puten blir slått inn for 50 kroner” sier damen til sjefen sin. “Hmm” sier sjefen. “Tja, hvis den blir slått inn på 50 kroner, så får hun få den for 50 kroner, da” sa sjefen og blunket til meg. “Jippi” sa Julie (jeg sa faktisk det) og betalte med et glis).
Det viser seg at Oliver også liker denne puten godt, men jeg har ikke lagt merke til hva han driver med når han står og koser med puten. Før i går:
Bøllefrøet drar nemlig store ulldotter fra garnet i puten. Så noe sier meg at puten kommer til å være tynn i skjegget fort nok.
Ahhh, sånn er det her hjemme også. ALT skal pilles og dras i, hehe;) Elsker det uskyldige uttrykket hans: -“Hæh? Jeg har jo ikke gjort noe, jeg, mamma;) “