Jeg leste denne teksten i kommentarfeltet på debatten om ultralyd i uke 12. Det er visstnok skrevet av en forelder som har fått et barn med down syndrom (edit: har fått vite at den er skrevet av Emily Perl Kingsley) og jeg synes det var en god forklaring på et sårt tema.
– – –
Velkommen til… Nederland.
Jeg blir ofte spurt om å forklare hvordan det er å ha et handikappet barn, for å prøve å hjelpe de som ikke har delt denne unike opplevelsen til å forstå hvordan det er, slik at de kan forestille seg hvordan det føles.
Slik er det: Når du venter barn, er det som å planlegge en fantastisk ferietur – til Italia. Du kjøper en stabel med guidebøker og legger store planer. Colosseum, Mechelangelos David, Gondolene i Venezia, kanskje du lærer noen nyttige fraser på italiensk, alt er spennende.
Etter måneder med ivrig forventning kommer endelig dagen, du pakker kofferten og drar avsted. Flere timer senere lander flyet, flyvertinnen tar mikrofonen og sier: “velkommen til Nederland”. “Nederland”, sier du, “hva er det du sier … Nederland ? Jeg hadde bestilt tur til Italia ! Jeg skulle vært i Italia nå, hele livet har jeg drømt om å få reise til Italia !!”
Men det er en endring i flyets rute, de har landet i Nederland, og der må du bli. Det viktige er at de ikke har tatt deg med til et forferdelig, skittent sted, fult av nød og sykdom. Det er bare et annet sted. Så du må ut å kjøpe nye guidebøker, og du må lære et helt nytt språk, og du vil bli nødt til å møte en hel mengde nye mennesker som du ellers aldri ville ha møtt.
Det er bare et annerledes sted, det er roligere enn i Italia, ikke så flott som Italia, men når du har vært der en stund og får pusten igjen, ser du deg rundt .. du begynner å legge merke til at Nederland har vindmøller, Nederland har tulipaner, Nederland har til og med Rembrandt.
Men alle du kjenner er travelt opptatt med å reise til og fra Italia … de skryter av hvor fabelaktig fint de har hatt det der. Og for resten av livet kommer du til å si: “ja det var dit jeg også hadde tenkt meg, det var det jeg hadde planlagt.” Smerten ved det vil aldri aldri helt bli borte, fordi tapet av en drøm er et veldig veldig tap.
MEN hvis du tilbringer livet med å sørger over at du ikke kom deg til Italia, vil du aldri føle deg fri til å nyte de helt spesielle og skjønne sidene … ved Nederland.
– – –
Hvis du hadde fått vite at du skulle til Nederland i uke 12, ville du fortsatt dratt på ferieturen? Statistikk viser at kun 10% hadde valgt å ikke “avbestille”.
Den teksten der er det en av mammabloggerne som har skrevet… Husker jeg har lest den, men ikke på hvilken blogg. Veldig bra skrevet syns jeg. Selv har jeg tatt tidlig UL ved begge mine svangerskap… men det var ikke for å spesielt undersøke om barna hadde downs syndrom. Var bare det at jeg ikke fikk ro på meg før jeg visste at alt var i orden. Så det var ikke så nøye hvilken uke jeg tok det i, bare det var tidlig nok i tillfelle det var noe alvorlig galt. Nå er jo jeg litt hysterisk, og klarte ikke å se for meg at det lå en ordentlig baby inni der før jeg hadde sett det på UL. Så for meg at den kunne mangle livsviktige organer osv, og klarte ikke å glede meg over svangerskapet før UL…
Sv: Ja, det er den dunjakka. Den er ganske varm, og virker som god kvalitet… Men den er litt stiv, så jeg skulle kanskje kjøpt en størrelse større… Får satse på å være en del slankere neste vinter, he he:). Den forrige jakka jeg kjøpte, den grønne vet du? Der funka ikke glidelåsen, og diverse ting falt av, så den fikk jeg faktisk reklamert på. Så da ble ikke denne vinterjakka så dyr for meg 🙂
Jeg har ikke skrevet noe til deg om den Babyflytten heller jeg… Sorry! Har tenkt på det så lenge, men så forsvinner det i tåka. Den har funket bra den altså! Men husker du sendte meg et ark med den som jeg skulle skrive på, men det finner jeg ikke… Send meg gjerne en mail med ting du lurer på om hva jeg syns.
Bra skrevet, og godt poeng, men det er jo en litt merkelig sammenlikning egentig. En ferietur varer en uke eller to, et barn har du for livet.
Et barn med downs krever mye mer, og føler man selv at man ikke er i stand til å ta vare på et “barn” til det dør, er det urettferdig å få det.
Skulle heller vært sammenlikna med permanent flytting til “nederland”.
Jeg er helt klar for tidlig ultralyd. Og jeg innrømmer at jeg hadde tatt abort om jeg hadde fått vite at mitt barn hadde downs tidlig nok.
Denne teksten er det vel Emily Perl Kingsley som originalt har skrevet. Kelle Hampton (,http://www.kellehampton.com/) en av mine favoritt mammabloggere har henvist til denne mange mange ganger 🙂
Denne teksten er så fin 🙂 Gode poeng.
Jeg tenker at jeg ikke ville fjerna det, men nå har jeg aldri vært i den situasjonen, så det er jo veldig vanskelig å si…
Veldig godt skrevet =)