I kveld på TV2 er det en dokumentar om lille Oliver på 11 år som blir hentet av faren sin som per definisjon er kidnappet av moren sin i Spania. I nettavisene nevnes det at moren til Oliver aksjonerte på nett. Nettsiden er:
Utdrag fra siden:
“Etter en uke kom dagen da Oliver skulle til Norge og Oliver nektet.
Han fortalte om overgrep, maktmisbruk og tvang hos sin far.
Det er viktig å påpeke at dette ikke var første gangen Oliver kom med slike påstander.
Da Oliver var åtte år gammel begynte han å oppføre seg rart og samtaler måtte til.
Da kom de første mistankene om overgrep.
Saken ble anmeldt, og deretter henlagt. Oliver opplevde systemsvikt.”
Selv om jeg på grunn av Roars familie egentlig burde holde med en av sidene, støtter jeg ingen av sidene. Jeg synes begge parter har løst situasjonen dårlig. Jeg forstår morens side ved at hun er fortvilet og ønsker at sønnen skal bli hørt, men jeg er usikker på om å kidnappe sønnen var det beste for sønnens situasjon.
Nå skal jeg sette meg ned og se den andre siden av saken på TV2.
Har du hørt noe om denne saken før?
Ikke hørt om den. Men uansett er det barnet som er viktig i denne saken.
Er ikke gøy å lese om sånne ting….gjør meg trist.
Ja, jeg har hørt mye om denne saken, men det kan kanskje ha noe med at jeg er kusina til Roar, så Oliver er jo også min familie.
Anonym: Men er du på morens side? For det virker som at hun har hele familiens støtte.
ewymarie: Helt enig! Ble helt dårlig inni meg når jeg hørte hvor redd gutten ble da pappaen kom og “kidnappet” han tilbake med to store fremmede menn. Stakkars gutt. Jeg ble faktisk helt fra meg og Roar synes også det var ekkelt. Man hørte hvor redd gutten var i stemmen og bare måten han PUSTET på.
Det er sikkert utrolig mange sider/nyanser i denne saken.. Vi er innvolvert i en lignende sak, dvs uten kidnapping, men faren er voldlig mot mor og sønn (ikke datter) men barna blir ikke hørt i barnevernet, og må likevel være hos faren.. (dette er i nær familie)
Så jeg synes det er utrolig vanskelig å ta ‘ta side’. Som foreldre blir man desperat..
Jeg må vel si at jeg “står” på moren sin side da jeg er i familie og vet veldig godt at hun har gjort en meget god jobb med de andre barna, men du verden hvor mye pepper jeg har fått på FB fordi jeg har delt Oliver’s verden av Geir sine venner som kun kjenner hans versjon. Bare det at hvis Oliver absolutt ville bli med faren hjem til Norge slik han hevder, kunne ikke faren (Geir) bare gått bort til Oliver og sagt: Nå har jeg kommet for å hente deg hjem istedenfor å lage slik dramatikk?
Moren har jo aldri kidnappet Oliver.. Det var Oliver selv som ikke ville reise hjem til faren. Ingen mor med vett på plass TVINGER en gutt på 10 til å reise til sin far som tydelig ikke er god.
Aili: Derfor jeg skrev “per definisjon”. For etter definisjonen av å kidnappe et barn er å “holde det igjen” fra den forelderen med hovedansvaret slik som hun gjorde kidnapping. Om det egentlig er kidnapping vil jeg ikke legge meg inn i.
Laila: Det samme tenkte jeg når jeg så dokumentaren. Tenkte kanskje det var litt vanskelig siden de ble passet på av han som trillet vognen, men for guttens vel og ve ville det beste vært å sette seg ned til hans nivå og forklare at “nå skal du hjem med pappa”. Det de gjorde med gutten var skrekkelig! Fikk helt vondt inni meg når jeg hørte hvor redd han ble.
myruin: Ja, absolutt. Jeg siterer sjeldent daytime-TV, men Dr. Phil bruker å si at i slike saker der barnet kommer med slike anklager bør man behandle saken som at den anklagede er skyldig til det motsatte er bevist. Rett og slett fordi det er for farlig å ikke tro på barnet i tilfelle det skulle vært sant. Jeg sier ikke at faren i saken som gikk på TV er verken skyldig eller uskyldig, men når barnet ikke vil si det til noen andre i systemet er det vanskelig å bevise noe. Mor kan jo i grunn finne opp anklagene selv for å få viljen sin, for ingen har hørt barnet si det selv (annet enn kanskje gode venner o.l. av moren, som ikke vil være “pålitelige” kilder).
Tricky business slike saker. Ord mot ord.
Den 10 år gamle gutten så ikke at det var faren som kom fordi han hadde caps og briller på seg. Alt skjedde veldig fort så han ble jo kjempe redd og sikkert mest redd for de store fremmede mennene som også var med p hjulpet Geir. Og han kan ikke bare gå bort å si: Hei sønn nå skal du hjem til meg. I en situasjon der han har blitt kidnappet. Det går ikke. Det må skje raskt hvis ikke kan det være sønnen aldri kommer hjem. Mor og far har kranglet lenge om hvem som skal få foreldreretten til sønnen. Mor ble desperat. Hun har hatt heftige krangler med far til barnet, og kom opp med en kynisk og helt jævlig anklagelse mot Geir. At han har forgrepet seg på sin egen sønn. Noe han ikke har gjort. Barnevernet og rettsvesne vil bare det beste for barnet. Så jeg tror man skal ha stor tilit til deres beslutning. Mor kan ikke være riktig klok i huet når hun drar til spania med sønnen sin og sier at hun vil heller fengsel enn at sønnen skal få være hos sin far. Mor er psykisk ustabil og med en slik oppførsell kan mennesker gjøre helt umennskelig ting. Hun bryr seg ikke om barnefaren, så hun vinner jo ikke noe på å dele sønnen. Hun vinner på å beholde sønnen selv, så maktfull og hevngjerring som hun er. De som var med å hjelpe faren med å ta tilbake sønnen er proffer innen å hente barn som har blitt kidnappet og jeg tror de opererte på best mulig måte selvom det så dramatisk ut. Og sønnen ble jo glad når han skjønnte at det var faren. Mor har lagt ut hatsider mot far og gjort ting som er helt sykt å gjøre. Og far har ikke sagt et vondt ord mot henne i dokumentaren selvom han har all grunn til å gjøre det, så beviser det bare for moden og god han er iforhold til den heksa. Barn er det mest verdifulle man kan ha, og sånne sårbare ting kan gjøre mennesker gale, og jeg tror mor han blitt gal av tanken på å miste sønnen siden det har vært en lang og hard konflikt mellom mor og far. Så hun lyvde, diktet opp historier, hun prøvde alt for å vinne sønnen 100%. Men hun klarte det ikke, ble desperat og planla å kidnappe sønnen. Selvfølgelig sier moren at sønnen ikke ville hjem til far. Men det tror jeg lite på. Han er 10 år gammel, har venner og en støtteramme i norge som ikke kan sammenlignes med det han blir dratt inn i et fremmed land. Faren skulle ønske at denne situasjonen skulle blitt unngått, og at sønnen kunne få både en far og en mor. Men sånn vil ikke mor ha det, og da ser man hvem som er den store stygge ulven. Hadde far overgrepet sønnen hadde han blitt dømt. Men det var ingen beviser, ingen vitnter på det. Og sønnens adferdt rundt faren er et klart bevis på at det ikke stemmer. Jeg er så glad for at Geir fikk tilbake sin sønn selvom det bar en hard kamp om han. Men det var den eneste løsningen og det har mor seg selv å takke. Jeg har studert begge sidene av saken, og jeg er glad for at mor ikke kan ha så mye med sønnen sin igjen. Jeg er ikke i familie med noen av dem. Far har alt på sin side, moren har kun de personene på sin side som tror på den oppdikta onde historien hennes. Og selvøfelig tror de på henne. Det er familie hennes.
Både mor og bestemor er dømt for bortføringen, og politiet har konkludert med ar beskyldningene er ‘åpenbart grunnløse’, og mener at det at far har omsorgen er til barnets beste.