Et tankevekkende spørsmål fra Facebook-siden til Ammehjelpen.no fikk meg til å tenke på hva jeg skulle ønske hva folk hadde fortalt meg før jeg begynte å amme. Heldigvis hadde jeg en mamma som hadde veldig gode råd og hjalp meg veldig med motivasjonen til amming, som var gull verdt hver gang jeg lurte på om det var verdt det.
Mitt råd til meg selv for tre år siden og andre på randen til å gi opp ammingen er: ikke gi opp helt enda.
Det er et kontroversielt råd, jeg er klar over det. Kanskje har du ikke nok melk, eller kanskje har du bare lyst til å gråte hver gang du skal amme på grunn av blemmer og åpne sår. Jeg vet det – jeg har vært der selv. Med råd og hjelp fra mamma og sykehuset gikk det imidlertid bra til slutt.
Jeg hadde en del problemer med ammingen. I begynnelsen hadde jeg ikke nok melk. Det kom til og med en sykepleier på Ullevaal innom og stimulerte melkeproduksjonen (et av mine topp merkeligste øyeblikk gjennom hele livet er å sitte på sykehuset klokken to om natten mens en fremmed dame kniper og klemmer og drar i melonene mine). Kroppen skjønner imidlertid mye av seg selv. Jeg fikk råd om å legge Oliver til brystet så ofte som mulig, så hvert kvarter til hver halvtime la jeg han til brystet. Jeg tenkte at hvis naturen virkelig ikke hadde gitt meg nok melk, ville jo barnet mitt før i tiden dødd, så det kunne ikke stemme.
Jeg ble sår og øm, og hadde store blemmer og åpne sår. Hver gang jeg skulle amme beit jeg sammen tennene så hardt at kjeven verket. Mamma ga meg et tips om å bruke morsmelken som “salve” og etter en tid som føltes som en evighet ble det endelig bedre. Når kroppen min innså at den ikke produserte nok melk, startet den etterhvert opp storproduksjon.
Storproduksjonen endte til slutt i brystbetennelse. Jeg er ganske sta av meg, og følte ikke at jeg trengte å oppsøke legehjelp før Roar fant meg i fosterstilling på stuegulvet med over 40 i feber mens jeg prøvde å rekke opp til termometeret i kommoden. Turen gikk til sykehuset med drypp og medisiner for å bli kvitt betennelsen. Legen sa imidlertid at den beste medisinen var å la Oliver die så mye som det var mulig, så Oliver ble hos meg på sykehuset. Det var ganske tungt ettersom Roar var nødt til å dra tilbake på jobb, men vi kom oss gjennom det. Melkeproduksjonen stoppet ganske mye opp i det ene brystet etter denne episoden, men etter å ha lagt Oliver oftere til brystet med lite melk stabiliserte det seg igjen. Jeg fullammet Oliver til han var 5-6 måneder og ammet han videre til han var ett år.
Målet med denne historien er ikke å henge ut noen, og jeg håper ikke folk føler seg truffet. Målet er bare å motivere. For etter at alt ordnet seg er jeg så glad for at jeg holdt ut. Om jeg bare klarer å motivere én person til å bruke en dag av livet sitt på å legge barnet for å amme “overdrevent” mange ganger – til å tenke på noe annet når det er som vondest – eller å ikke tenke at slaget er tapt om man får brystbetennelse – så er dette innlegget verdt det.
For det er så absolutt verdt det om man klarer det.
Oliver ca 1 mnd gammel
Gav første flaske med MME da hun var 3 uker, på kveldstid for å få henne til å sove.
Jordmor var veldig opptatt av dette med at amming kunne være vanskelig, og at det var masse hjelp og få, både på HS , internett, og sykehus. Så var forbredt på at det kunne bli vanskelig.
Det var ikke vanskelig i det hele tatt for min del.. Hun tok ordentlig tak fra første stund, og sugde som en maskin. Helsesøster og legene på sykehuset var så imponert over at hun hadde helt riktig sugeteknikk så tidlig helt uten noe problemer. Var ganske sår i et par dager, fikk litt blodige skorper på brystvortene, men det gav seg ganske raskt.. Hun ble aldri fornøyd etter mat, og jeg ble jo helt paranoid for man kan jo ikke se hvor mye ungen får i seg…
La henne uansett til brystet hele tiden. Satt med henne ved brystet dag ut og dag inn, men hun fikk ikke i seg nok.. Gikk til innkjøp av pumpe, for å gi henne fra flaske og for å se hvor mye jeg evt fikk ut..
Etter pumping i 45 min, hadde jeg fått ut 20 ml.. Vet jo at barnet suger mer enn en pumpe pumper, men det var litt skremmende at det var så lite, når man hører om mødre som pumper en hel flaske full(240 ml) på 4-5 minutter fordi hun skal bort noen timer.
Så skjønte jo fort at hun ikke fikk i seg mye mat. og produksjonen økte ikke heller, uansett hvor ofte hun lå ved brystet, og jeg pumpet til jeg fikk krampe.
Etter 3 uker uten noe søvn, gikk jeg til innkjøp av en ferdigblanda MME. Gav henne før leggetid… Hun sov natta gjennom. Aldri vært så fornøyd i mitt liv.
Så da ble det rutine, hun ble fortsatt ammet, men fikk gradvis mer og mer MME. (Pumpet ved siden av for å oppretttholde den lille produksjonen jeg hadde).
Hadde betennelse i armen og gikk på piller, da kunne jeg ikke amme uansett, så da ble det bare MME til slutt..
Men, det viktigste er jo faktisk å amme de første dagene /ukene.. Da morsmelken tetter igjen /smører en hinne i tarmen på babyen, for å gjøre den klar for fast føde osv. Så glad jeg fikk i helle MM den aller første tiden.
Men jeg har også full respekt for de som velger å ikke amme..
Noen helsesøstre og jordmødre får deg jo til å føle deg som om du neglisjerer ungen din om du ikke ammer.
Å amme for enhver pris, blir for dumt, som mange virker å mene i dag. (ikke du da).
Skal man hele hverdagen bli ødelagt pga amming, er det ikke verdt det.
Men, er helt enig i at man må bruke litt tid på å få det til. Det er mange som egentlig har nok melk, hvis de bare jobber litt. 🙂
Og det er jo helt klart, det ER best å amme. Men ikke for enhver pris.
helle = henne 😛 Altså Mira
Veldig aktuelt tema for mange mange rundt om 🙂 Kjekt å ta dette opp 🙂
Så mange tror at melken og ammingen kommer av seg selv.. det er ikke sånn for alle 🙁
Jeg trodde at å amme skulle være enkelt og var selvfølgelig den beste måten å gi barnet sitt mat på.
Da jeg ble mor for 3 år siden, gikk ikke det like enkelt som jeg ønsket.
Snuppa tok puppen dårlig, råmelken kom seint så pumping ble det beste alternativet, jeg satt i ca 1 time om gangen å fikk ut 10ml på det meste, nipplene var utrolig såre og vonde. Men barnepleierene pushet på og gidde meg dårlig samvittighet om jeg ikke fikk det til.. De ville ikke sende meg hjem etter 3 dager engang, så samboer var ute på brystpumpe shopping alene og fant en som funket.
Dag 2 hjemme begynte åpne kjøttsår og vise seg, jeg pumpet rosa melk.AUU!!
Etterhvert tok hun puppen halvveis, men sårene og brystbetennelse meldte seg og tårene rant hver gang samboer sa hun var sulten 🙁
Jeg fikk sopp på brystene og hun i munnen.. melken begynte å dabbe av så jeg prøvde nesespray og tabletter pluss å legge til hver 2 time, på natten også for å øke.. da hun var 3 mnd måtte jeg gi tillegg også, hun ble ikke mett på bare meg. Da hun var 5 mnd gidde jeg opp, da følte jeg at jeg hadde gjort det jeg kunne, hun var ikke intr i puppen mer heller 🙁 det var veldig sårt for jeg følte jeg feilet som mamma.
Det var jo tabu å ikke amme, følte jeg ble sett ned på for at jeg gidde flaske..
Da jeg ble gravid og hadde termin juni 2012 låvte jeg meg selv at jeg skulle gi ammingen 1!! mnd.. om ting ikke gikk da skulle jeg gi opp.. jeg aktet ikke å ødelegge en til babytid med å tvinge gjennom noe som ikke gikk..
Men denne gangen fikk jeg en helt annen unge, han tok brystet med engang, melken hadde jeg fått flere uker før han kom også. Jeg skrev i ønske brevet mitt at jeg ønsket ingen hjelp til ammingen, kunne heller spørre om jeg lurte på noe. Så jeg tok det i mitt eget tempo og bestemte selv, det var utrolig deilig å se at det gikk og jeg fikk mer og mer trua på meg selv 🙂
Nå er han 9 mnd og jeg fullammet til han var 7 mnd.. med han her blir det nok ett større problem å slutte 😛
Så min konklusjon er : Med viljestyrke så kan ammingen gå veldig bra, gjør den ikke det så er flaske ett veldig godt alternativ 🙂 Push deg selv, det kan gå.. Men kjenn på kroppen når det er nok 🙂
Ja det er sårt å ikke få til ammingen. Med mitt første barn hadde jeg ikke melk. Trodde i to år etterpå at det kom av en brystreduksjon ved ung alder, men da jeg fikk nr. 2 så kom melken. Dette kunne skje, sa de på helsestasjonen, at kvinner får mer melk ved barn nr.2, – men da jeg oppdaget at førstefødte hadde KISS- KIDD og at låsninger i nakke hadde vært grunnen til at barnet ikke sugde så skjønte jeg MYE mer.
Barn med denne tilstanden får ikke til å suge. Og jeg skjønner nå at mitt førstefødte barn ikke sugde. Men jeg visste ikke hva jeg skulle forvente. Barnet lå jo med brystet i munnen. Og da flasken kom med MME etter en liten uke med vektnedgang så var det ikke noe problem å drikke den opp, så..
Noenganger kan det være helt uventede årsaker som gjør at barnet ikke ammer. Min nr.2 sugde som bare det og drakk grådig.