Om oss Kontakt Mitt kreative hjørne Mammatips Tvillingmagen Vi tester

Kategori: Fødselshistorie

Igangsetting tvillinger: Min fødselshistorie

Publisert: 23.05.2017 @ 12:07 Kategori: Fødselshistorie Kommentarer: 5

Dag 1 

Fordi tvilling 1 sin vekst hadde stagnert mot slutten av svangerskapet hadde jeg vært til hyppige kontroller mot uke 37, for å se om vi kunne la dem være inne til uke 37, eller om de ønsket igangssettelse tidligere. På kontrollen i uke 36 ble det avgjort at tvilling 1 så såpass frisk ut, at de satt igangssettings-datoen til mandag uke 37+0. 

Reisen vår startet derfor på obsposten klokken 1300. Der fikk vi vite at en igangssettelse kunne ta 2-3 dager, og at de skulle starte med ballongkateter. Selv om jordmor og lege hadde sagt at det kunne ta lang tid var likevel forventningene skyhøye da jeg begynte å få litt rier etter de satt ballongen. De ga seg likevel etter noen timer, akkurat som jordmor hadde sagt de kunne, og kroppen stod stille igjen. Roar dro hjem, og vi forberedte oss på 1-2 nye, trege dager. 

SAMSUNG CSC

 

Dag 2 

Jeg våknet grytidlig og var superklar til å føde babyer. Vi hadde fått beskjed om at vi skulle flyttes over til føden klokken ni, der jeg skulle starte med modningspiller, men fordi jeg våknet før seks føltes morgenen uendelig lang. 

SAMSUNG CSC

Etter frokost, en CTG og litt venting kom jeg til det magiske "Føde A", og var klar for min første modningspille. kommer de vel når som helst tenkte vi, før jordmor fikk oss ned på jorden igjen. Modningspiller kunne ta lang tid, og de satt ny modningspille hver sjette time. Maks kunne man få åtte modningspiller. Tallene fór gjennom hodene våre - seks ganger åtte - skulle vi ikke bli foreldre i dag heller? 

Rier, eller? 

De siste ukene før igangssetting hadde jeg hatt regelmessige sammentrekninger uten at det hadde påvirket modningen stort, så da de første riene kom, et par timer etter første modningspille turte verken jeg eller Roar å håpe på noe. Plutselig ble likevel takene ganske hyppige, og jordmor kommer raskt inn i rommet. 

"Oi, her går det litt fortere enn vi hadde tenkt. Vi skal prøve å fjerne noe av effekten til modningspillen for å bremse det igjen. Du blir likevel flyttet inn på en fødestue nå". 

Etter å ha prøvd å stanse riene litt, både med å prøve å fjerne modningspillen samt en riehemmende sprøyte, måtte vi innså at slaget var "tapt" - kroppen min var klar for fødsel enten det stresset babyene eller ikke. Når man skal føde tvillinger er de opptatt av å anbefale epidural - noe jeg uansett hadde hatt lyst på, så anestesilegen ble tilkalt, slik at vi kunne ha epiduralkateteret klart når smertene ble for store. 

Epidural 

Like etter at epiduralkateteret var satt, fant de ut at jeg hadde så vondt at de startet epiduralen med en gang. Smertene forsvant, og jeg kunne slappe av litt. Bare en times tid senere fikk jeg vondt igjen: 

"Har epiduralen sluttet å virke?!" tenkte jeg febrilsk, før overlegen som var innom akkurat da spør om jeg har vondt igjen. Han var nemlig innom for å vurdere om vi skulle gå til keisersnitt, fordi de mistet hjertelyden til tvilling 1 under riene (som forøvrig viste seg at var fordi navlestrengen lå rundt halsen, og strammet hver gang jeg hadde rie). "Vi snakket jo om at du kanskje måtte inn til keisersnitt, men om du vil prøve å presse litt ved neste rie kan du det - så ser vi hvor langt han kommer"

"Shit, presse? Hva om jeg føder?" tenkte jeg, som nå hadde vent meg til tanken på en lang fødsel og potensielt keisersnitt. Jeg presset, og de sjekket ståa. "Jepp, han har kommet helt ned. Du kan bare fortsette på neste, du. Kjempebra!" fortsatte legen. 

Plutselig mamma 

Et press og noen "hi-hi-hi"-pustinger senere var tvilling 1 født. Det gikk ikke helt opp for meg. Jeg hadde blitt mor. Og uten det samme smertemarerittet som med Oliver. Kunne det være så greit å føde med epidural? Tvilling 1 ble lagt på brystet til far, og jeg skulle til pers igjen. To press senere var også lillebror født. Han pustet ikke først, så de løp ut i gangen med han. Bare sekunder etterpå hørte vi gråt, og han fikk komme inn igjen til brystet mitt. 

Gråtkvalt så jeg og Roar på hverandre fra hver sin side av rommet. Vi hadde blitt foreldre til tvillinger. 

 

 
 
 

Fødselshistorien

Publisert: 25.04.2010 @ 15:26 Kategori: Fødselshistorie Kommentarer: 21

Dette ble en veldig lang fødselshistorie/fødselsrapport. Jeg har delt de opp i små kapitler i håp om at det skal bli enklere å lese, men for de som kun vil vite om dramatikken og selve fødselen kan lese overskriftene og deretter begynne på "Rier uten pause".  



Angst for å gå over termin

Natten før vannet mitt gikk lå jeg og gråt. Jeg hadde en inderlig angst for å gå over termin. I følge mensterminen min var jeg jo allerede en uke over termin, og man regnes jo ikke på overtid før to hele uker etter ultralyd-termin. Det hjelper ikke på at sjansen for fosterdød øker betydelig etter uke 41. Legen min bryr seg ikke om meg og har fylt ut helsekortet mitt mangelfullt hele svangerskapet. Dette fikk jeg ikke vite før i uke 37 når jeg var inne på Ullevål for premature rier. Da ringte jeg helsestasjonen på Vestre Aker. Helsestasjonen hadde ikke tid til meg, og jeg følte meg sårbar og alene. Hva skulle skje med oss om jeg gikk over termin? Jeg kjenner jeg får tårer i øynene bare av å tenke på det. Roar ble holdt våken av gråtingen min, men vi klarte å sovne rundt klokken fire.

 

Vannet går

På morgenen den 18.april våknet jeg, tross gråtingen min, klokken ni om morgenen. Jeg skulle til å sette meg opp idet jeg hørte et lite «knepp» og vann begynte å renne ned i sengen. Jeg spratt opp for å redde madrassen og begynte nesten å gråte av glede når jeg innså at det var vannet mitt som hadde gått. I ekstase vekket jeg Roar og forklarte at vannet hadde gått. Jeg var så lettet at jeg fikk hodepine av å holde igjen tårene.

 

Første møte med Ullevål etter vannavgang

Jeg ringte Fødestue B på Ullevål og jordmoren sa at jeg bare skulle komme. Vi fikk pakket det siste i sykehusbaggen og satt oss i bilen. Når vi kom til Ullevål ble jeg undersøkt for åpning og koblet til CTG. Da kom de første riene. De var som sist jeg var inne, og ikke veldig vonde. Jordmoren sa at vi kunne velge om vi skulle dra hjem og vente til de ble sterkere, eller om vi ville gå en tur på sykehusområdet om komme tilbake om en time. Det var så fint vær at vi valgte å gå rundt på området.

 

Ingen åpning og tilbake hjemme

Etter turen vår rundt på området sjekket jordmor om jeg hadde fått åpning, noe jeg ikke hadde fått. Hun likte egentlig ikke å sende meg hjem siden vannet mitt hadde gått og jeg hadde rier, men det var fullt på fødestuen, så hun sa at om jeg gikk greit for oss så kunne vi dra hjem og heller komme tilbake når riene ble sterkere. Vi dro hjem og jeg satt meg i sofaen og så på TV, mens Roar fikk seg litt søvn. Etterhvert ble riene sterkere og Roar gikk for å flytte bilen, men innen han rakk tilbake måtte jeg ringe han og be han holde motoren i gang, for nå var jeg klar til å dra til Ullevål igjen.

 

Andre møte med Føde B

Når vi kom tilbake møtte vi en mindre hyggelig jordmor som oppførte seg som om det var min feil at legen min ikke hadde fylt ut helsekortet mitt riktig. Jeg forklarte at jeg ikke visste at det var mangelfullt før jeg var inne til premature rier og hun bare «og enda fortsatte du å dra til henne». Jeg ble litt usikker og sa «jeg ringte helsestasjonen dagen etter, men de hadde ikke tid til meg», men hun overså meg og svarte med ikke. Det rareste er at jeg fortsatte jo ikke å gå til legen min. Jeg bestilte time hos henne, men det var turnuslegen hos Røalegene som tok den siste kontrollen, og hun tok veldig godt vare på meg, pluss at hun fylte ut alt riktig.

 

På isolert «høy smittefare»-rom på grunn av fastlegen

Siden legen min aldri skrev resultatet av blodprøvene mine på helsekortet og jeg ikke fikk egne papirer med resultatene måtte de behandle meg som om jeg hadde HIV og det som var, til legekontoret åpnet mandags morgen og de fikk bekreftet at jeg var frisk. Vi trodde alle at vi skulle rekke å få resultatene før Oliver kom. Han hadde andre planer.

 

Rier med pause

Først varte riene i rundt ett minutt, med en herlig pause mellom. Disse varte noen timer. Jeg fikk stå/sitte i dusjen for å lindre smertene, men etterhvert fikk jeg prøve lystgass. Det var ikke noe for meg, men jeg pustet i en times tid for å prøve og venne meg til det. Vålerenga scorte mot Brann som hjalp mer på riene enn lystgassen, men i pausen av kampen ble riene så sterke at jeg kastet fra meg lystgassen i smerte. Det var det siste av lystgassen for kvelden og jordmor fant ut at det kanskje var på tide med epidural (dette var en hyggelig jordmor). Jeg ble gjort klar til intravenøst og anestesilegen ble ringt.

 

Rier uten pause

Plutselig kom riene uten mellomrom og pausen som jeg telte ned til under hver rie ble borte. «Når gjør det vondt?» spurte jordmor og jeg husker at jeg skrek «nå, nå, nå, nå og nå! Hele tiden!». Jordmor sjekket åpningen min og så forbauset opp på jordmor nr. 2. «Kjenn her» sa jordmoren. «Hun hadde tre cm åpning for bare en halvtime siden». Det kom en lege og sjekket åpningen min han også og det viste seg at jeg hadde gått fra tre cm åpning, til full åpning på under 50 minutter (!). De absolutt hardeste 50 minuttene i mitt liv.

 

Pressrier, vakum og baby

Like etter at legen hadde sjekket åpningen min kom pressriene. De satt på meg CTG, og det viste seg at de ikke fant noe fosterlyd. Dette fant jeg ut først etterpå for jeg var så borte i smerteverden at jeg klarte ikke overhøre samtalene mellom leger og jordmødre. Legen var redd for at morkaken min hadde løsnet og de måtte handle raskt. De fikk forklart meg at de skulle inn med vakum og jeg fikk presse. Navlesnoren hadde havnet rundt halsen på Oliver og hadde jeg ikke klart å presse måtte de sendt meg på hastekeisersnitt. Pressingen gikk imidlertid bra og var ikke halvparten så vondt som konstante rier. Jeg har alltid trodd at det var pressingen som var verst, men der tok jeg grådig feil. Når Oliver var ute fikk jeg han ikke på brystet fordi de løp ut med han for å gi han oksygen. Ifølge fødselsrapporten fra sykehuset gråt han etter to minutter (jeg må skrive i følge rapporten, for jeg var så utslitt etter smertene at jeg lå i en boble uten tid). Det kom en jordmor inn og fortalte at babyen gråt og holdt døren oppe slik at vi fikk høre. Roar ble den første av oss til å holde Oliver og gledestårene kom når guttene mine entret rommet sammen. Jeg har aldri vært så stolt og glad noen sinne.

 

Oliver ble født den 18.april klokken 2242. Han veide 3368 gram og var 49 cm lang.


Jeg fødte forresten uten smertestillende, for de rakk ikke å gi meg det før jeg måtte presse.



Gutten vår bare noen minutter gammel ♥

 

hits