Jeg sitter og blar i boken “For barn” som er et utdrag av folkeeventyrene Asbjørnsen og Moe samlet. Barn må ha vært rare i gamledager, for jeg skjønner ikke denne historien om Hanen og Høna:
Sko? Skal hun selge barna sine (eggene) for sko? Eller er det noe annet som er ment? Hva slags historie er dette egentlig? Er det en moral?
I går feiret vi Olivers bursdag bare jeg, Roar og bursdagsbarnet selv. Det ble ikke noe store greier siden de allerede hadde spist kake i barnehagen, men det ble pakke fra mamma og pappa, pizzaspising og milkshake til dessert.
Av oss fikk han en Brio-ovn:
(Det var en uformell sammenkomst og benklær var derfor ikke påkrevd).
Jeg ville ikke gi han for mye “tilbehør” til ovnen siden jeg har ønsket det til han av noen som kommer på selskap på lørdag, men når undertegnede har kontor over veien fra Ikea ble det i hvert fall en liten kurv med grønsaker. Suppekasserollen ble lånt fra kjøkkenskapet og passet fint på ovnen.
Etter Oliver fikk gaven kom pappa Roar med enda en gave, fordi han mente ovnen var mest fra meg. Det Oliver fikk var *trommevirvel*…
(Benklær er påkrevd under sparkesykling grunnet fare for brannsår ved fall).
Det første jeg tenkte var at “nå må jeg kjøpe hjelm”, men jeg vet ikke om det er nødvendig på sparkesykkel? En del av meg føler meg overbeskyttende, mens en annen del av meg skriker “men det står jo FRA TRE ÅR! IK!”. Oliver synes i hvert fall det var kjempestas og har sparket en runde i stuen, laget litt mat til mamma og pappa, sparket en ny runde og laget litt mer mat.
Så nå er det to selskaper på lørdag igjen som blir ordentlig feiring. Ett med familie og ett med venner.
Jippi jippi. I dag blir Oliver to år, og alt er klart for bursdag. I går var jeg oppe og bakte kake til barnehagen:
Med dinosaurstrøssel – vræææh!
Og jeg skrudde opp og pakket inn gaven til Oliver fra mamma og pappa. For at han ikke skulle se den store pakken når han våknet gjemte jeg den bak gardinene:
Tihi. Vi skal ikke ha bursdagsfest før på lørdag, men litt må man jo gjøre ut av selve dagen.
Jeg morer meg så mye med Oliver. Noen ganger tror jeg hans fremtidige yrke er klovn.
“Hvem, jeg?”
“Hah, du er så lett å underholde mamma”
Det skulle bare litt regn i håret til før han godtok å ha på hetta. Oliver får vanligvis heelt noia om jeg kler på han hetta, og han tar den av igjen med en eneste gang.
Oliver har blitt så modig i det siste, og jeg må jobbe hardt for å ikke bli livredd og hysterisk. Slik står han på handlevognen i fart:
Vi må jo se ut som det reisefølget når vi triller bortover: Oliver står og frister sjebnen, Roar ber meg slappe av og roe meg ned, mens jeg løper ved siden av og holder hendene klar til å ta han imot i tilfelle han glipper.
Nesten i hvert fall. Hunden har fått et hundebånd og en egen liten skål med hundemat (havrefras).
Her hjelper Oliver hunden å få i seg litt mat.
Å plaske i sølepytter er ikke bare forbeholdt de minste. Sommersko er ingen hindring.
Jeg har laget meg kopp på jobben. Den er ganske så dyrebar.
Høhø.
