Rett etter fødselen hadde jeg en merkelig opplevelse. Jeg reiste meg opp, la ned Konstantin i babysengen og satt meg i sengen igjen. Plutselig manglet en flekk av synsfeltet mitt som flimret, nesten som om jeg hadde sett på lys. Jeg tenkte at jeg bare hadde sett på en sterk lampe uten at jeg husket det, og at det forsvant snart. Synet mitt ble imidlertid ikke bedre, og gradvis ble synsfeltet mitt snevret inn så mye at jeg kun så en smal stripe rett foran meg. Jeg følte også at hendene ble litt numne og at jeg “svevet” litt. Jeg tenkte at kanskje blodtrykket var lavt, eller at det bare var fordi man mister litt blod under fødsel, men da verken jordmor eller fødselslege kunne forklare hva som skjedde ble nevrolog tilkalt kjapt.
Da vi ventet på nevrolog ble synsfeltet mitt gradvis større, og mens nevrologen var der og tok testene sine gikk alt tilbake til normalt. Hun gjorde en rekke tester, og spurte til slutt om jeg hadde hodepine. Hun mente nemlig at jeg hadde hatt et migreneanfall. Hodepinen kom aldri, så de konkluderte med at jeg hadde hatt et migreneanfall uten hodepine.
Jeg har fundert litt over en ting i det siste: Det sier at man er høygravid når det er én måned, eller 40 dager igjen til fødsel med en enling-fødsel; men når er man da høygravid ved et tvillingsvangerskap? Har prøvd å google meg frem til det, men finner ingen entydige svar. Jeg har derfor prøvd å regne litt på saken.
For tydelighetsskyld: En enlinggravid regnes ofte som høygravid i uke 35/36.
Men hva så med tvillinggravide?
Det sies at ved uke 30, er en tvillinggravid like stor, eller kanskje til og med større enn en fullgått enlinggravid i uke 40. 30 ≈ 40.
Det sies også at et tvillingsvangerskap varer i 37 uker.
En skulle jo ved første øyenkast tenke at man da er høygravid 40 dager før uke 30 når man går med tvillinger, men en tvillinggravid i uke 25/26 ikke vil være like stor som en enlinggravid i uke 35/36. Det er jo en ganske betydelig forskyvning i ukene her.
Symfysemål ved tvillingsvangerskap
På kontrollen i uke 21 målte jordmoren høyeste punkt på livmoren min, og sa at jeg lå ganske på gjennomsnittet for tvillinggravide, med en livmor på samme “høyde” med en enlinggravid i ca uke 24. Så forskjellen mellom en enlinggravid og en tvillinggravid gjør seg med andre ord mye mer fremtredende senere i svangerskapet. Fra å gå til å være 3 uker “før” rundt uke 21, skal man 8-9 uker etterpå ha tatt igjen enlinggravide med hele 10 uker på symfysemål.
Like vel kartlegger ikke jordmor symfysemål på helsekortet for gravide – de har heller satt opp regelmessige ultralyder gjennom svangerskapet for å måle én og én tvilling.
Har egentlig tall noe å si?
Så kommer man jo også til det store spørsmålet som mange drar frem når det er snakk om denne magiske “høygravid”-grensen: Har egentlig tall noe å si? Hvert svangerskap er jo ulikt, og det kan føles ulikt både mellom gravide – men også mellom ulike svangerskap hos samme dame. Kanskje er man større enn mange andre som er i samme uke som en – eller sammenliknet med tidligere svangerskap, så mange argumenterer for at det heller er når man føler seg høygravid som er grensen.
Min hypotese
Jeg liker like vel ikke gå ut av slike tankerekker uten å ha gjort meg en eller annen konklusjon. I dette tilfellet får jeg like vel slå meg til ro med en liten hypotese (selv om jeg gledelig tar imot lenker som kan gi meg et konkret svar på spørsmålet – på forhånd takk):
Om man skal være tilnærmet “fullgått” ved uke 30, symfysemålmessig, og må justere for en skjevhet i utviklingen, samt en eksponensiell vekst de siste ukene før uke 30, så vil ca uke 27 tilsvare uke 35/36 som enlinggravid? Så da er man kanskje høygravid med tvillinger rundt uke 27?
Eller skal jeg være skikkelig dust og si…
Skal jeg være skikkelig dust mot alle tvillinggravide der ute, kan jeg vel like vel si at “høygravidgrensen er høygravidgrensen” og konkludere med at man er høygravid 40 dager før fødsel, uansett antall unger. Så kanskje er man ikke høygravid som tvillinggravid før i uke 32? 😉
Jeg får se om jeg kommer tilbake til temaet i uke 27 – og om jeg da føler meg høygravid. Eller kanskje vet du fasiten? Når er man egentlig høygravid med tvillinger? 🙂
Les mer på blogg.no om: #mamma #gravid #tvillinger #høygravid
Et tankevekkende spørsmål fra Facebook-siden til Ammehjelpen.no fikk meg til å tenke på hva jeg skulle ønske hva folk hadde fortalt meg før jeg begynte å amme. Heldigvis hadde jeg en mamma som hadde veldig gode råd og hjalp meg veldig med motivasjonen til amming, som var gull verdt hver gang jeg lurte på om det var verdt det.
Mitt råd til meg selv for tre år siden og andre på randen til å gi opp ammingen er: ikke gi opp helt enda.
Det er et kontroversielt råd, jeg er klar over det. Kanskje har du ikke nok melk, eller kanskje har du bare lyst til å gråte hver gang du skal amme på grunn av blemmer og åpne sår. Jeg vet det – jeg har vært der selv. Med råd og hjelp fra mamma og sykehuset gikk det imidlertid bra til slutt.
Jeg hadde en del problemer med ammingen. I begynnelsen hadde jeg ikke nok melk. Det kom til og med en sykepleier på Ullevaal innom og stimulerte melkeproduksjonen (et av mine topp merkeligste øyeblikk gjennom hele livet er å sitte på sykehuset klokken to om natten mens en fremmed dame kniper og klemmer og drar i melonene mine). Kroppen skjønner imidlertid mye av seg selv. Jeg fikk råd om å legge Oliver til brystet så ofte som mulig, så hvert kvarter til hver halvtime la jeg han til brystet. Jeg tenkte at hvis naturen virkelig ikke hadde gitt meg nok melk, ville jo barnet mitt før i tiden dødd, så det kunne ikke stemme.
Jeg ble sår og øm, og hadde store blemmer og åpne sår. Hver gang jeg skulle amme beit jeg sammen tennene så hardt at kjeven verket. Mamma ga meg et tips om å bruke morsmelken som “salve” og etter en tid som føltes som en evighet ble det endelig bedre. Når kroppen min innså at den ikke produserte nok melk, startet den etterhvert opp storproduksjon.
Storproduksjonen endte til slutt i brystbetennelse. Jeg er ganske sta av meg, og følte ikke at jeg trengte å oppsøke legehjelp før Roar fant meg i fosterstilling på stuegulvet med over 40 i feber mens jeg prøvde å rekke opp til termometeret i kommoden. Turen gikk til sykehuset med drypp og medisiner for å bli kvitt betennelsen. Legen sa imidlertid at den beste medisinen var å la Oliver die så mye som det var mulig, så Oliver ble hos meg på sykehuset. Det var ganske tungt ettersom Roar var nødt til å dra tilbake på jobb, men vi kom oss gjennom det. Melkeproduksjonen stoppet ganske mye opp i det ene brystet etter denne episoden, men etter å ha lagt Oliver oftere til brystet med lite melk stabiliserte det seg igjen. Jeg fullammet Oliver til han var 5-6 måneder og ammet han videre til han var ett år.
Målet med denne historien er ikke å henge ut noen, og jeg håper ikke folk føler seg truffet. Målet er bare å motivere. For etter at alt ordnet seg er jeg så glad for at jeg holdt ut. Om jeg bare klarer å motivere én person til å bruke en dag av livet sitt på å legge barnet for å amme “overdrevent” mange ganger – til å tenke på noe annet når det er som vondest – eller å ikke tenke at slaget er tapt om man får brystbetennelse – så er dette innlegget verdt det.
For det er så absolutt verdt det om man klarer det.
Under graviditeten gråt jeg av glede hver gang jeg så noe rørende på TV eller film. Jeg er ikke typen som liker å vise så mye følelser utover glede, og gråter absolutt ikke når jeg ser på film, så jeg tenkte at det bare var gravidhormonene og at det kom til å gi seg.
Så sluttet det ikke når jeg hadde født og jeg skyldte på amme-hormonene.
Men nå, over et og et halvt år etter graviditeten er over gråter jeg fortsatt av glede når damene på TV-programmet “Fødestuen” får barnet på magen, eller når familiene får se det nye huset sitt på “Extreme make over home edition”.
Så nå lurer jeg på om jeg kommer til å være for evig “blaut”. Hehe.
Jeg har aldri hørt om noe så latterlig! I hvert fall om man bruke min fødsel som utgangspunkt. Pressingen var da ingen ting i forhold til riene? Legen klippet uten verken bedøvelse eller å si ifra, og jeg brydde meg ikke, for var bare så glad det gikk mot slutten. Riene var det vondeste jeg noen sinne har vært med på og grunnen til at neste barn kommer til å bli en atpåklatt (jeg trenger mange år på å glemme fødselen).
Under graviditeten hadde jeg få eller ingen plager, og jeg var heldig som slapp unna bekkenløsning. Den siste tiden har jeg imidlertid hatt så vondt nederst i ryggen. Jeg vet jo ikke hvordan bekkenløsning føles, men ut i fra hva jeg har hørt likner min vondt i ryggen på det.
Er det mulig å få problemer med bekkenet etter fødsel, eller er det en annen vondt i ryggen jeg har pådratt meg?
Jeg begynner å lure på om det er noe galt. Kanskje jeg ikke får i meg nok vitaminer eller noe. For jeg har enda ikke sluttet å miste hår etter fødselen. Det er hår over alt i leiligheten. Ikke helt delikat.
Er det noe jeg kan gjøre for å slutte og røyte? Er det vanlig å miste hår syv uker etter fødsel?
Jeg leste en artikkel om facebook-gruppen "Ikke la Gravide gå mer enn 7 dager over tiden ", og tenkte å komme med mitt syn. Jeg har ikke opplevd noe så fryktelig som mange av kvinnene på gruppen, men jeg har vært livredd for å gå over termindato. En del av meg er overbevist at det var min frykt for overtid som satte igang fødselen.
Mitt forhold til det norske helsevesen Det norske offentlige helsevesenet har aldri vært min venn. Hele livet mitt har jeg følt meg som en hypokonder om jeg tar kontakt med fastlege eller legevakt, noe som har ført til at jeg venter så lenge med å dra til legen at ting forverrer seg. Heldigvis tar de meg alvorlig når jeg kommer og er så dårlig og nedsatt at jeg må legges inn.
Tanken på å gå over termin Natten et døgn før termin gråt jeg. Tanken på å gå over temindato knuste meg. Hva kom til å skje med meg og babyen om jeg gikk over termin? Jordmødrene på helsestasjonen hadde ikke tid til meg på grunn av baby boom, og fastlegen min bryr seg bare ikke.
Helsekort uten nødvendig informasjon fra lege Ca en måned før termin var jeg på Ullevål med premature rier. Der fikk jeg vite at helsekortet mitt var mangelfullt. De sa ikke hva som manglet, men jeg tok det opp med fastlegen min på neste kontroll. Fastlegen min så da på helsekortet og avviste at det var noe som manglet. På grunn av at helsekortet mitt ikke var utfylt riktig med info om at blodprøvene var negative for sykdommer måtte jeg, Roar og den nyfødte babyen min ligge på isolert rom etter fødselen med skilter om "høy smittefare".
Ingen bryr seg Ikke nok med at jeg bekymret meg over høyere sjanse for dødfødsel, men jeg gikk med en følelse av at ingen brydde seg. De siste årene jeg har bodd i Oslo har jeg gått til privatlege. Hos privatlegen har jeg blitt behandlet som en prinsesse, og de har ikke avfeiet meg om jeg er bekymret. Selv om jeg er student og derfor ikke betaler mye mer enn egenandelen hos en offentlig lege, har de alltid tatt meg imot med åpne armer og hjulpet meg. Ikke som en vare på et transportbånd, men som et menneske som trenger råd, hjelp og trøst.
Siden det er gratis å gå til fastlege når man er gravid gikk jeg dit og brukte hundrelappene vi sparte på babyting. Det angrer jeg på i dag.
Såre tårer Roar ble vekket flere ganger av at jeg gråt. Han prøvde forgjeves å trøste meg. Tankene om å måtte vente og vente på legetime, om å prøve og få legen til å fylle ut helsekortet mitt riktig, om å prøve og få legen til å late som om hun bryr seg, om å vente på å bli sendt videre til enda en jordmor som ikke heller hadde tid til meg – alle tanker på overtid gjorde meg kvalm. Jeg følte meg redd og alene. Som om ingen i helsevesenet ville ha noe med verken meg eller babyen min å gjøre.
Så gikk vannet mitt og jeg var så lykkelig som jeg aldri hadde vært før…
Oliver ble født et kvarter før termindato.
I dag På Ullevål ble vi godt tatt vare på, og jeg kommer alltid til å huske legen som hjalp oss gjennom en ganske dramatisk fødsel. Nå går jeg og Oliver til helsestasjonen der verdens hyggeligste sykesøster passer på og bryr seg om oss. Min neste legetime er tilbake hos privatlegen jeg gikk til før, og jeg kan endelig puste gjennom nesen. Når jeg fikk brystbetennelse to uker etter fødsel var jeg ikke bare enda en hypokonder som ringte legevakten eller en pasient som skulle fortest mulig ut av Ullevål, men ble lagt inn på kvinneklinikken til de var sikre på at jeg ble frisk med antibiotikaen de sendte med meg.
Jeg skal uansett ikke gå til offentlig lege neste svangerskap, og jeg håper den gravide har mer å si på tiden etter termindato enn vi har nå.
Hva synes dere om at man ikke regnes som "overtidig" før man har gått to hele uker over termin? Burde gravide ha mer å si, eller er gravide bekymret for ingen ting?
Det er sjeldent jeg ser mamma i bikini. Hun har noen strekkmerker som hun selv synes er tydelige, men få andre klarer å se. Hun er kjempesprek og jobber som aerobicinstruktør. Jeg synes hun ser overraskende bra ut til å være snart 50 og ha født tre barn. (Håper du ikke blir sur for at jeg legger ut et bilde av deg, mamma.)
Jeg lurer selv på om jeg kommer til å gå i bikini. Nå har magen min blitt "liten" igjen, men den er jo langt fra trent som den var før. Ikke ser den så deilig ut heller, for selv om jeg har vært heldig og ikke fått så mye mer fett på magen, så er huden ganske løs. Navelen er liksom større enn før og huden er helt slapp.
I går kjøpte jeg meg i hvert fall en bikini i håp om at jeg har blitt vant til den nye kroppen min innen sommeren (kan ikke bruke de gamle bikiniene i str S nå som jeg ammer).
50 kroner pr del på H&M. Krysser fingrene for at jeg får brukt den.
Er det lettere sagt enn gjort å gå i bikini igjen etter en fødsel?
