Jeg leste en artikkel om facebook-gruppen "Ikke la Gravide gå mer enn 7 dager over tiden ", og tenkte å komme med mitt syn. Jeg har ikke opplevd noe så fryktelig som mange av kvinnene på gruppen, men jeg har vært livredd for å gå over termindato. En del av meg er overbevist at det var min frykt for overtid som satte igang fødselen.
Mitt forhold til det norske helsevesen
Det norske offentlige helsevesenet har aldri vært min venn. Hele livet mitt har jeg følt meg som en hypokonder om jeg tar kontakt med fastlege eller legevakt, noe som har ført til at jeg venter så lenge med å dra til legen at ting forverrer seg. Heldigvis tar de meg alvorlig når jeg kommer og er så dårlig og nedsatt at jeg må legges inn.
Tanken på å gå over termin
Natten et døgn før termin gråt jeg. Tanken på å gå over temindato knuste meg. Hva kom til å skje med meg og babyen om jeg gikk over termin? Jordmødrene på helsestasjonen hadde ikke tid til meg på grunn av baby boom, og fastlegen min bryr seg bare ikke.
Helsekort uten nødvendig informasjon fra lege
Ca en måned før termin var jeg på Ullevål med premature rier. Der fikk jeg vite at helsekortet mitt var mangelfullt. De sa ikke hva som manglet, men jeg tok det opp med fastlegen min på neste kontroll. Fastlegen min så da på helsekortet og avviste at det var noe som manglet. På grunn av at helsekortet mitt ikke var utfylt riktig med info om at blodprøvene var negative for sykdommer måtte jeg, Roar og den nyfødte babyen min ligge på isolert rom etter fødselen med skilter om "høy smittefare".
Ingen bryr seg
Ikke nok med at jeg bekymret meg over høyere sjanse for dødfødsel, men jeg gikk med en følelse av at ingen brydde seg. De siste årene jeg har bodd i Oslo har jeg gått til privatlege. Hos privatlegen har jeg blitt behandlet som en prinsesse, og de har ikke avfeiet meg om jeg er bekymret. Selv om jeg er student og derfor ikke betaler mye mer enn egenandelen hos en offentlig lege, har de alltid tatt meg imot med åpne armer og hjulpet meg. Ikke som en vare på et transportbånd, men som et menneske som trenger råd, hjelp og trøst.
Siden det er gratis å gå til fastlege når man er gravid gikk jeg dit og brukte hundrelappene vi sparte på babyting. Det angrer jeg på i dag.
Såre tårer
Roar ble vekket flere ganger av at jeg gråt. Han prøvde forgjeves å trøste meg. Tankene om å måtte vente og vente på legetime, om å prøve og få legen til å fylle ut helsekortet mitt riktig, om å prøve og få legen til å late som om hun bryr seg, om å vente på å bli sendt videre til enda en jordmor som ikke heller hadde tid til meg – alle tanker på overtid gjorde meg kvalm. Jeg følte meg redd og alene. Som om ingen i helsevesenet ville ha noe med verken meg eller babyen min å gjøre.
Så gikk vannet mitt og jeg var så lykkelig som jeg aldri hadde vært før…
Oliver ble født et kvarter før termindato.
I dag
På Ullevål ble vi godt tatt vare på, og jeg kommer alltid til å huske legen som hjalp oss gjennom en ganske dramatisk fødsel. Nå går jeg og Oliver til helsestasjonen der verdens hyggeligste sykesøster passer på og bryr seg om oss. Min neste legetime er tilbake hos privatlegen jeg gikk til før, og jeg kan endelig puste gjennom nesen. Når jeg fikk brystbetennelse to uker etter fødsel var jeg ikke bare enda en hypokonder som ringte legevakten eller en pasient som skulle fortest mulig ut av Ullevål, men ble lagt inn på kvinneklinikken til de var sikre på at jeg ble frisk med antibiotikaen de sendte med meg.
Jeg skal uansett ikke gå til offentlig lege neste svangerskap, og jeg håper den gravide har mer å si på tiden etter termindato enn vi har nå.
Hva synes dere om at man ikke regnes som "overtidig" før man har gått to hele uker over termin? Burde gravide ha mer å si, eller er gravide bekymret for ingen ting?