Siden vi fikk dra hjem etter bare to dager hadde vi besøk fra helsestasjonen ganske tidlig. Der påpekte hun at minstemann var litt gul i huden og øynene, og at vi skulle følge med på at det ikke ble verre. Siden jeg uansett skulle tilbake til barsel for å hente mobilladeren jeg glemte dagen etter, nevnte jeg det for en av jordmødrene på sykehuset. Hun fikk bestilt en blodprøve siden vi uansett var der, og det viste seg at minstemann var akkurat over grenseverdiene for gulsott. Vi ble derfor henvist til barnemottaket for lysbehandling.
Det gikk overraskende bra, og det så ikke ut til å plage han stort. Det var også mye mindre strengt enn jeg trodde. Jeg har bare sett bilder av babyer i lysbokser, og så for meg et slit med amming og stell. Jeg ammer begge, så lillebror måtte også være med på sykehuset – noe som kunne blitt ekstra slitsomt om det var vanskelig å ta den ene ut og inn av lysbehandlingen.
Behandlingen var ikke mer enn en lys-madrass i en vanlig nyfødt-seng, og jeg kunne ta han opp for å amme og skifte bleie. Jeg styrte mye selv, og pleierne var der for å avlaste om jeg trengte det. Så hvis man ser bort ifra at den lille babyen min måtte ligge med noen rare solbriller i en egen seng, istedenfor i armene mine, så var det ikke så galt som jeg hadde sett for meg.
Dagen etter var han mye bedre, og verdiene hadde sunket ytterligere da vi var tilbake på kontroll senere på dagen, så det var bare en natt i lysbehandling som trengtes.
Har du erfaring med gulsott? Er det slik behandling på alle sykehus nå?
Som de Oslo-Bærums-borgerne vi er (Bærum med t-bane) måtte vi jo nesten reise hjem fra sykehuset med offentlig transport. Vi kunne bli kjørt eller låne bil, men vi ville gjerne ta dem med hjem på “vår” måte. Jeg var litt smånervøs, ettersom man gjerne har nok med å bevege seg, samt sitte/stå etter en fødsel, og guttene bare var to dager gamle – men det gikk overraskende bra.
Her har far prøvd å ta på regntrekket. Det gikk så som så 😉
Vi fikk dra fra sykehuset allerede da guttene var to dager gamle. Det hadde vært et føderush dagen etter jeg fødte, så jeg gikk fra å ha et eget rom på barsel der far kunne være med å avlaste, til å dele rom med en som nettopp hadde født, uten Roar. Hun trengte ekstra oppfølging etter fødsel, men kunne ikke norsk, så det var folk inn og ut av rommet konstant, med gestikulering og saktesnakking mellom henne og helsepersonell, samtidig som tvillingene hadde økedøgn der de ville die hver time. Jeg og Roar bestemte oss dermed for at hvis helsen til barna tillot det, så dro vi heller hjem. Heldigvis stod alt bra til også med minstemann som de hadde vært litt bekymret for – så vi fikk grønt lys til å dra allerede samme dag, så lenge vi kunne komme inn til tredagerskontroll dagen etterpå.
Selebuksene fra oldemor ble dermed spent på, og vi var klare til å introdusere guttene for det magiske stedet “hjemme”:
Seee forresten på nyfødt-strømpebuksene! ♥ Skal ikke være lett å være under tre kilo og finne klær som passer, hehe.
Denne uken skal vi tilbake på en ekstra liten kontroll, samt en tur til helsestasjonen, så vi føler likevel at vi blir godt fulgt opp og tatt vare på 🙂
Det er så hyggelig å se Oliver med babyene. Han er så stolt over lillebrødrene sine, og er til kjempestor hjelp med dem allerede. Men bæsjebleier holder han seg enn så lenge langt unna. Jeg skjønner han godt. 😉
De kom som et skudd – akkurat som storebroren sin syv år tidligere. De ble født i uke 37, og var derfor ikke så store hver for seg, men bikket akkurat 5 kg tilsammen. Fødselshistorie kommer 🙂
I Oslo har de et ganske avslappet forhold til når barnet kommer inn til de ulike kontrollene, og Oliver har nesten alltid vært inne til kontroll etter han skulle. Da vi flyttet til Bærum fikk vi imidlertid ganske fort et brev der de ønsket oss velkommen til kommunen og ba oss si ifra så fort som mulig om han ikke hadde vært inne til fireårskontroll enda.
På kontrollen tok de godt vare på oss og testet Oliver i språk, syn og hørsel, samt en kort legeundersøkelse. Han fikk være pirat når de sjekket synet hans og skrev stolt ned både mamma, pappa og Oliver når han skulle tegne og skrive.
Alt var tipp topp, så hvis han ikke hører etter kan vi trøste oss med at det nok er litt selektiv hørsel med i bildet, og ikke selve hørselen det er noe galt med 😉
Her skal grenser testes, ting klatres på og balanseres over. Det første instinktet når Oliver ser en skrent er “kan den klatres i?” og er det en nedoverbakke i nærheten skal toppfarten ha ny pers mens mamma står igjen på toppen med hjertet i halsen.
Det har kommet Oliver for øret at han har bursdag om tre måneder (eller tre dager som han hele tiden sier), og han har allerede kommet opp med en ønskeliste for den store dagen:
