Oliver har nemlig begynt å reise seg opp av seg selv. Det begynte så smått da vi var i Narvik når han reiste seg opp etter mammaen sin, men nå som han er hjemme reiser han seg flere og flere steder. Så plutselig er skorpen til pappas lunsj borte fra tallerkenen, og putene ikke lenger i sofaen, og vil han ikke sove så kan dere banne på at han står i sengen og roper. Han har også sluttet å si “mammamammama” og “pappapapapa” til fordel for “daddadadaadadda”.
Og selv om det er et slit å legge han om dagen, så blir jeg så umåtelig stolt. Han går jo med hjelp av voksne, så hvem vet – kanskje tusler han bortover sofaen innen nyttår.
Siden vi har vært borte i julen og ikke har hatt med pandabjørnen vår har det ikke blitt noen 8-måneders-bilde før nå. Det eneste problemet er at når man er åtte måneder skal man absolutt ikke ligge i ro slik at mamma kan ta bilde av hvor stor gutt man har blitt. Så dette er det beste bildet jeg fikk til:
“Bilde?? Ikke tale om!”
Så jeg vet ikke, jeg. Har noen forslag på hvordan jeg kan løse det? Ta bilde når han sover, kanskje?
Livet som baby er ikke alltid så spennende i matveien. Olivers julemiddag bestod av et halvt knekkebrød og smaksprøver av poteter og kålrabistappe som vi i år brukte minimalt med salt i slik at den skulle bli babyvennlig.
Kanskje neste års julemiddag blir litt mer spennende…
Et forsøk på å ta bilde av han i haugen av gaver og smile
Årets julegavefangst. Jeg vet ikke om jeg fikk med alt tøyet på bildet, men han fikk ihvertfall masse deilig ulltøy inkludert bodyen og drakten han har på seg. Jeg tror faktisk vi fikk alt på ønskelisten (lekekasse har vi råd til med pengene vi fikk).
(Mamma Julie fikk til sammen 3500 kr å bruke på ovn, så nå blir det også ovn på de voksne. Jippi.)
Tusen takk for alle gaver både til Oliver og meg selv.
For slektninger som mangler Oliver på peishyllen så kan man trykke på bildet for å få det større og skrive det ut. Send regningen for et ark fotopapir og blekk til meg, hehe.
