Vi fikk oss en liten støkk i går når jeg plutselig hadde regelmessige sammentrekninger. Det viste seg at jeg hadde feber og babyen var stresset. Derfor ville kroppen min ha babyen ut med en gang. Og legene mente også at det var en god idé hvis ikke feberen ga seg eller hjertefrekvensen til den lille gikk ned. Kroppen skjønner sånt selv, at babyen har det bedre ute en måned før fødselen enn inne i magen på en syk mamma, så derfor fikk jeg rier.
Så vi ble beredt på å bli sendt til Rikshospitalet om jeg skulle føde, siden de ikke tok sjansen på å ta imot et så lite knøtt med stengt barneavdeling på Ullevål grunnet infeksjon.
Det ble tatt ultralydundersøkelser i alle retninger og CTG-scanninger regelmessig i håp om at den lille skulle roe seg etter febernedsettende og hvile. Det beste er jo om den blir der inne litt til.
Jeg ble lagt til observasjon over natten, og sammentrekningene gikk gradvis ned fra vonde rier til ubehagelige sammentrekninger og så til kynnere. (Jeg skal ikke klage over kynnere igjen). Feberen som gjorde magen til et kjempevarmt basseng roet seg og hjertefrekvensen til Oliver gikk ned til normalt nivå.
Stakkars stressede Oliver
Det endte med at babyen blir inne en stund til, men at jeg må ringe med en gang jeg får rier igjen. Fikk sykemelding og beskjed om å hvile (noe familie, venner og blogglesere har sagt en million ganger, men jeg er for sta til å høre på).
Så nå har jeg skikkelig tidsnød. Det er så mye igjen som skal gjøres! Skulle jo egentlig kjøpe bilsete i går, men hadde for vondt i magen til å reise Oslo rundt for å få tak i det. Jeg trodde bare jeg hadde skikkelig mageknip i går når jeg hadde rier, så pakket ikke sykehusbag eller noe. – Og nå har jeg fått beskjed om å ta det med ro! Hvordan skal jeg klare det? Jeg må jo kjøpe bilsete og seng og sengetøy og, og, og.
Jeg får kynnere av å gå fort/langt og vil ikke en gang tenke på å bære med meg alt på egen hånd. Mamma og André har pengene, så jeg må finne ting brukt og be dem sette over, og så stresse og reise rundt og hente tingene.
Det er enda godt babyen gir meg litt mer tid, for jeg aner ikke hva jeg hadde gjort om han kom i natt.
Uff ja jeg skal heller ikke klage over kynnere mer. Rier er vonde, men jeg tenker det er enda vondere å gå med dem i timesvis! :S
Bra Ollien holder seg inni magen til mamma litt til
Julie: Ja, og ikke minst de som kommer nærmere fødselen :S huff.
Enig! Vi klarer å vente litt til
Da har jeg ett lite forslag
Uansett lykke til!!!
Slapp av!
Og skriv en handleliste med nøyaktig forklaring på hva du vil ha. Så klarer sambo og mamma handlingen.
Så kan heller du få besøk i mens hvis det er noen i nærheten som kan tenke seg å varte deg opp litt
Å ja jeg vet hvordan det er å ta det med ro, måtte ligge og ta det med ro de 3 første mnd av svangerskapet mitt. Ikke bare bare det heller, men det gikk og lille er i magen fortsatt
oy, hørtes litt skummelt ut, men bra den lille fortsatt er i magen din!
Hehe, selv om du føler du har tusen ting du skulle ha gjort før den lille kommer, så må du jo huske å ta vare på kroppen din! Slapp av, nyyyt den siste tiden!:) Du trenger virkelig den energien du har, så ikke bruk den opp på ting du sikkert kan utsette til etterpå!
Det var bra du fikk en utsettelse.
Nå må du sette din og Olivers helse i fokus. Du må ta det helt med ro.
Send Roar ut for å handle. Det må han klare dersom du gir han instrukser og forteller hvor han kan få tingene.
Lykke til fra farmor
Godt å høre det gikk bra! Kan tro jeg følgte med på innleggene dine nå – hehe!
JAA, vær så snill ta det med ro! Kan komme å hjelpe deg med noe om du skulle trenge hjelp! 
Elisabeth:
God idé. Skal prøve å ta det med ro, selv om jeg ikke er så flink til det
Godt å høre at du er bedre, og at babyen har det bra i magen! Er nok lurt å ta i mot den hjelpen du kan få fremover
Ellen: Sant! Fra nå av blir det samboer som må løpe ærender. Hehe.
SV: Nei, det er virkelig ikke lett.. Var litt plaget av bekkenet sist gang også, men bare helt på slutten. Denne gangen har jeg kjent det siden uke 21.
Godt å vite lillemann har det bra!
Det litt rare er at det aldri har gått helt opp for meg at dere skal ha barn… Eller dvs, at Roar-min bror, skal bli pappa.
Jeg VET det jo, men på en måte når jeg leser bloggen din,som jeg nå gjør hver dag, så tenker jeg nesten mer på at du er “julie som er gravid og snart skal ha barn”. Og ikke på at det faktisk er et fremtidig familiemedlem av meg som skal poppe ut.
Men da jeg leste det at du hadde blitt lagt inn,og det var en mulighet for at han kanskje skulle komme.Først DA gikk det litt opp for meg at jeg faktisk skal bli ekte tante! Litt rart men.
Fint at alt er bra. Ta godt vare på deg selv nå. Og håper alt er bra med deg, og at du føler deg bra!
Fint at han holder seg i magen litt lenger! Kjente jeg ble kjempespent da Frode sendte meg sms om at du hadde dratt på sykehuset
Høres ut som en god ide at du skal ta livet litt med ro fremover!! Ta vare på deg selv nå!
Aili Veronica:
Hehe. Du kan trøste deg med at det ikke helt har gått opp for Roar heller. Ikke en gang når legen sa at “…så om dere må være forberedt på å bli sendt opp til Rikshospitalet om babyen kommer nå” innså han det, for istedenfor å dra hjem og pakke sykehusbaggen som jeg stresset livet av meg med, så dro han hjem, spiste mat og la seg til å sove.:P jeg har hørt at gutter ikke helt innser det før babyen er ute. De kjenner jo ikke graviditeten like mye på kroppen som damer.
Mona:
Ja, det er nok for det beste at han blir i magen litt til.
Skal ihvertfall prøve å ta det med ro. Lettere sagt enn gjort, føler jeg.