Dette ble en veldig lang fødselshistorie/fødselsrapport. Jeg har delt de opp i små kapitler i håp om at det skal bli enklere å lese, men for de som kun vil vite om dramatikken og selve fødselen kan lese overskriftene og deretter begynne på “Rier uten pause”.  

Angst for å gå over termin

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Natten før vannet mitt gikk lå jeg og gråt. Jeg hadde en inderlig angst for å gå over termin. I følge mensterminen min var jeg jo allerede en uke over termin, og man regnes jo ikke på overtid før to hele uker etter ultralyd-termin. Det hjelper ikke på at sjansen for fosterdød øker betydelig etter uke 41. Legen min bryr seg ikke om meg og har fylt ut helsekortet mitt mangelfullt hele svangerskapet. Dette fikk jeg ikke vite før i uke 37 når jeg var inne på Ullevål for premature rier. Da ringte jeg helsestasjonen på Vestre Aker. Helsestasjonen hadde ikke tid til meg, og jeg følte meg sårbar og alene. Hva skulle skje med oss om jeg gikk over termin? Jeg kjenner jeg får tårer i øynene bare av å tenke på det. Roar ble holdt våken av gråtingen min, men vi klarte å sovne rundt klokken fire.

Vannet går

På morgenen den 18.april våknet jeg, tross gråtingen min, klokken ni om morgenen. Jeg skulle til å sette meg opp idet jeg hørte et lite «knepp» og vann begynte å renne ned i sengen. Jeg spratt opp for å redde madrassen og begynte nesten å gråte av glede når jeg innså at det var vannet mitt som hadde gått. I ekstase vekket jeg Roar og forklarte at vannet hadde gått. Jeg var så lettet at jeg fikk hodepine av å holde igjen tårene.

Første møte med Ullevål etter vannavgang

Jeg ringte Fødestue B på Ullevål og jordmoren sa at jeg bare skulle komme. Vi fikk pakket det siste i sykehusbaggen og satt oss i bilen. Når vi kom til Ullevål ble jeg undersøkt for åpning og koblet til CTG. Da kom de første riene. De var som sist jeg var inne, og ikke veldig vonde. Jordmoren sa at vi kunne velge om vi skulle dra hjem og vente til de ble sterkere, eller om vi ville gå en tur på sykehusområdet om komme tilbake om en time. Det var så fint vær at vi valgte å gå rundt på området.

Ingen åpning og tilbake hjemme

Etter turen vår rundt på området sjekket jordmor om jeg hadde fått åpning, noe jeg ikke hadde fått. Hun likte egentlig ikke å sende meg hjem siden vannet mitt hadde gått og jeg hadde rier, men det var fullt på fødestuen, så hun sa at om jeg gikk greit for oss så kunne vi dra hjem og heller komme tilbake når riene ble sterkere. Vi dro hjem og jeg satt meg i sofaen og så på TV, mens Roar fikk seg litt søvn. Etterhvert ble riene sterkere og Roar gikk for å flytte bilen, men innen han rakk tilbake måtte jeg ringe han og be han holde motoren i gang, for nå var jeg klar til å dra til Ullevål igjen.

Andre møte med Føde B

Når vi kom tilbake møtte vi en mindre hyggelig jordmor som oppførte seg som om det var min feil at legen min ikke hadde fylt ut helsekortet mitt riktig. Jeg forklarte at jeg ikke visste at det var mangelfullt før jeg var inne til premature rier og hun bare «og enda fortsatte du å dra til henne». Jeg ble litt usikker og sa «jeg ringte helsestasjonen dagen etter, men de hadde ikke tid til meg», men hun overså meg og svarte med ikke. Det rareste er at jeg fortsatte jo ikke å gå til legen min. Jeg bestilte time hos henne, men det var turnuslegen hos Røalegene som tok den siste kontrollen, og hun tok veldig godt vare på meg, pluss at hun fylte ut alt riktig.

På isolert «høy smittefare»-rom på grunn av fastlegen

Siden legen min aldri skrev resultatet av blodprøvene mine på helsekortet og jeg ikke fikk egne papirer med resultatene måtte de behandle meg som om jeg hadde HIV og det som var, til legekontoret åpnet mandags morgen og de fikk bekreftet at jeg var frisk. Vi trodde alle at vi skulle rekke å få resultatene før Oliver kom. Han hadde andre planer.

Rier med pause

Først varte riene i rundt ett minutt, med en herlig pause mellom. Disse varte noen timer. Jeg fikk stå/sitte i dusjen for å lindre smertene, men etterhvert fikk jeg prøve lystgass. Det var ikke noe for meg, men jeg pustet i en times tid for å prøve og venne meg til det. Vålerenga scorte mot Brann som hjalp mer på riene enn lystgassen, men i pausen av kampen ble riene så sterke at jeg kastet fra meg lystgassen i smerte. Det var det siste av lystgassen for kvelden og jordmor fant ut at det kanskje var på tide med epidural (dette var en hyggelig jordmor). Jeg ble gjort klar til intravenøst og anestesilegen ble ringt.

Rier uten pause

Plutselig kom riene uten mellomrom og pausen som jeg telte ned til under hver rie ble borte. «Når gjør det vondt?» spurte jordmor og jeg husker at jeg skrek «nå, nå, nå, nå og nå! Hele tiden!». Jordmor sjekket åpningen min og så forbauset opp på jordmor nr. 2. «Kjenn her» sa jordmoren. «Hun hadde tre cm åpning for bare en halvtime siden». Det kom en lege og sjekket åpningen min han også og det viste seg at jeg hadde gått fra tre cm åpning, til full åpning på under 50 minutter (!). De absolutt hardeste 50 minuttene i mitt liv.

Pressrier, vakum og baby

Like etter at legen hadde sjekket åpningen min kom pressriene. De satt på meg CTG, og det viste seg at de ikke fant noe fosterlyd. Dette fant jeg ut først etterpå for jeg var så borte i smerteverden at jeg klarte ikke overhøre samtalene mellom leger og jordmødre. Legen var redd for at morkaken min hadde løsnet og de måtte handle raskt. De fikk forklart meg at de skulle inn med vakum og jeg fikk presse. Navlesnoren hadde havnet rundt halsen på Oliver og hadde jeg ikke klart å presse måtte de sendt meg på hastekeisersnitt. Pressingen gikk imidlertid bra og var ikke halvparten så vondt som konstante rier. Jeg har alltid trodd at det var pressingen som var verst, men der tok jeg grådig feil. Når Oliver var ute fikk jeg han ikke på brystet fordi de løp ut med han for å gi han oksygen. Ifølge fødselsrapporten fra sykehuset gråt han etter to minutter (jeg må skrive i følge rapporten, for jeg var så utslitt etter smertene at jeg lå i en boble uten tid). Det kom en jordmor inn og fortalte at babyen gråt og holdt døren oppe slik at vi fikk høre. Roar ble den første av oss til å holde Oliver og gledestårene kom når guttene mine entret rommet sammen. Jeg har aldri vært så stolt og glad noen sinne.

Oliver ble født den 18.april klokken 2242. Han veide 3368 gram og var 49 cm lang.

Jeg fødte forresten uten smertestillende, for de rakk ikke å gi meg det før jeg måtte presse.

Gutten vår bare noen minutter gammel ♥