Dag 1 

Fordi tvilling 1 sin vekst hadde stagnert mot slutten av svangerskapet hadde jeg vært til hyppige kontroller mot uke 37, for å se om vi kunne la dem være inne til uke 37, eller om de ønsket igangssettelse tidligere. På kontrollen i uke 36 ble det avgjort at tvilling 1 så såpass frisk ut, at de satt igangssettings-datoen til mandag uke 37+0. 

Reisen vår startet derfor på obsposten klokken 1300. Der fikk vi vite at en igangssettelse kunne ta 2-3 dager, og at de skulle starte med ballongkateter. Selv om jordmor og lege hadde sagt at det kunne ta lang tid var likevel forventningene skyhøye da jeg begynte å få litt rier etter de satt ballongen. De ga seg likevel etter noen timer, akkurat som jordmor hadde sagt de kunne, og kroppen stod stille igjen. Roar dro hjem, og vi forberedte oss på 1-2 nye, trege dager. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Dag 2 

Jeg våknet grytidlig og var superklar til å føde babyer. Vi hadde fått beskjed om at vi skulle flyttes over til føden klokken ni, der jeg skulle starte med modningspiller, men fordi jeg våknet før seks føltes morgenen uendelig lang. 

Etter frokost, en CTG og litt venting kom jeg til det magiske “Føde A”, og var klar for min første modningspille. Nå kommer de vel når som helst tenkte vi, før jordmor fikk oss ned på jorden igjen. Modningspiller kunne ta lang tid, og de satt ny modningspille hver sjette time. Maks kunne man få åtte modningspiller. Tallene fór gjennom hodene våre – seks ganger åtte – skulle vi ikke bli foreldre i dag heller? 

Rier, eller? 

De siste ukene før igangssetting hadde jeg hatt regelmessige sammentrekninger uten at det hadde påvirket modningen stort, så da de første riene kom, et par timer etter første modningspille turte verken jeg eller Roar å håpe på noe. Plutselig ble likevel takene ganske hyppige, og jordmor kommer raskt inn i rommet. 

“Oi, her går det litt fortere enn vi hadde tenkt. Vi skal prøve å fjerne noe av effekten til modningspillen for å bremse det igjen. Du blir likevel flyttet inn på en fødestue nå”. 

Etter å ha prøvd å stanse riene litt, både med å prøve å fjerne modningspillen samt en riehemmende sprøyte, måtte vi innså at slaget var “tapt” – kroppen min var klar for fødsel enten det stresset babyene eller ikke. Når man skal føde tvillinger er de opptatt av å anbefale epidural – noe jeg uansett hadde hatt lyst på, så anestesilegen ble tilkalt, slik at vi kunne ha epiduralkateteret klart når smertene ble for store. 

Epidural 

Like etter at epiduralkateteret var satt, fant de ut at jeg hadde så vondt at de startet epiduralen med en gang. Smertene forsvant, og jeg kunne slappe av litt. Bare en times tid senere fikk jeg vondt igjen: 

“Har epiduralen sluttet å virke?!” tenkte jeg febrilsk, før overlegen som var innom akkurat da spør om jeg har vondt igjen. Han var nemlig innom for å vurdere om vi skulle gå til keisersnitt, fordi de mistet hjertelyden til tvilling 1 under riene (som forøvrig viste seg at var fordi navlestrengen lå rundt halsen, og strammet hver gang jeg hadde rie). “Vi snakket jo om at du kanskje måtte inn til keisersnitt, men om du vil prøve å presse litt ved neste rie kan du det – så ser vi hvor langt han kommer”. 

“Shit, presse? Hva om jeg føder?” tenkte jeg, som nå hadde vent meg til tanken på en lang fødsel og potensielt keisersnitt. Jeg presset, og de sjekket ståa. “Jepp, han har kommet helt ned. Du kan bare fortsette på neste, du. Kjempebra!” fortsatte legen. 

Plutselig mamma 

Et press og noen “hi-hi-hi”-pustinger senere var tvilling 1 født. Det gikk ikke helt opp for meg. Jeg hadde blitt mor. Og uten det samme smertemarerittet som med Oliver. Kunne det være så greit å føde med epidural? Tvilling 1 ble lagt på brystet til far, og jeg skulle til pers igjen. To press senere var også lillebror født. Han pustet ikke først, så de løp ut i gangen med han. Bare sekunder etterpå hørte vi gråt, og han fikk komme inn igjen til brystet mitt. 

Gråtkvalt så jeg og Roar på hverandre fra hver sin side av rommet. Vi hadde blitt foreldre til tvillinger.