Under graviditeten gråt jeg av glede hver gang jeg så noe rørende på TV eller film. Jeg er ikke typen som liker å vise så mye følelser utover glede, og gråter absolutt ikke når jeg ser på film, så jeg tenkte at det bare var gravidhormonene og at det kom til å gi seg.
Så sluttet det ikke når jeg hadde født og jeg skyldte på amme-hormonene.
Men nå, over et og et halvt år etter graviditeten er over gråter jeg fortsatt av glede når damene på TV-programmet “Fødestuen” får barnet på magen, eller når familiene får se det nye huset sitt på “Extreme make over home edition”.
Så nå lurer jeg på om jeg kommer til å være for evig “blaut”. Hehe.
Jeg har funnet drømmekjolen! Men finner den ikke igjen i merkets kolleksjon, og butikkfinneren finner ingen butikker i Norge som har merket.
Ååå, jeg vil ha denne kjolen! Kanskje jeg kan prøve å få en skredder til å lage en som likner. Selv om det ikke blir det samme. Arg, det er så typisk at jeg blir forelsket i akkurat denne kjolen. Litt skummelt er det også at jeg ikke aner hva den koster om jeg så hadde funnet den. Jeg har også forelsket meg i en Vera Wang (dere ser kanskje at en av fanene mine er ebay), men med de prisene så kan jeg bare glemme den.
Hehe, Oliver elsker å herme etter mamma og pappa. Når Roar ser på fotballkamp roper og hoier Oliver akkurat som pappa. Her om dagen når jeg sminket meg forsvant plutselig to av sminkekostene mine. I stuen stod synderen og sminket seg med feil ende av kostene.
På søndag hadde vi besøk av Camilla og datteren Julie, og Oliver var ikke sjenert. Han la seg rett i fanget til Camilla og når jeg skulle ta bilde laget han et “aaahh”-ansiktsuttrykk. Haha.
Må også vise dere dette kjempesøte bildet av Julie når hun gikk rundt med lokket til lekekassen og laget grimaser:
Jeg har så lyst på en litt amerikansk vri i bryllupet der de aller nærmeste venninnene mine er “bridesmaids” og har matchende kjoler. Jeg tror det hadde blitt så fint på bildene og da fikk jeg liksom gjort litt ære på flere enn bare forloveren min. Men jeg lurer på om det er vanlig å gjøre i Norge. Og om det blir teit å “bestemme” at jentene skal ha like kjoler?
Må bare vise dere koppene fra Menu som Helena tipset meg om her om dagen. Jeg synes det er så koselig at folk tenker på meg når de ser mariusmønster. Jeg har jo mildt sagt hatt dilla de siste to årene (det var jo snakk om at jeg ville tapetsere en av veggene mine i mariusmønster for litt over et år siden).
I år skal Oliver ha et antrekk som likner litt på dette til jul:
Ikke fordi jeg har kjøpt dette antrekket, men fordi han tidligere har fått vest og bukse av mommo, og jeg har kjøpt skoene på bildet (hvis man kjøper på faktura går det vel ikke inn under shoppingforbudet? Hehe). Jeg synes skoene var kjempesøte.
