Jeg har den siste uken vært Lucky Luke med kameraet for å prøve og få bilde av at Oliver reiser seg til krabbestilling. Det eneste problemet er at han reiser seg opp, og akkurat i det jeg får opp kamera og skal ta bilde så har han lagt seg ned og ligger på magen og ler. Så legger jeg kamera tilbake og han reiser seg igjen. Han gjør det med vilje, det lille bøllefrøet.
Slik bruker bildene å se ut:
Men I DAG fikk jeg endelig tatt et bilde av han. Litt skurrete, men fortsatt et bilde.
Håhå. Outsmarted!
I dag har vi vært på kontroll. Resultatet kommer senere 🙂
Jeg vurderer sterkt å KNEKKE DEN J*VLA DISKEN av et Fifa-spill. Jeg er så dr*tt lei av å høre “bare en kamp til a’!”, “jeg må bare spille ferdig kampen”, “nei, vi kan ikke se på TV, jeg skal spille Fifa”. Det verste er at vi har ikke kranglet om det nå. Jeg bare føler for å ødelegge spillet. Sist vi kranglet om det sa han “jeg gjør ikke annet enn å hjelpe deg, jo!”. Jeg ble så perpleks at jeg ikke visste hva jeg skulle si. Han hjelper jo aldri til! Den ENESTE jobben han har er å gå med søpla, og det gjør han sjelden!
Så jeg gjemte Fifa-spillet når Roar var på jobb. Bort og vekk. Når han kom hjem tok det ikke lange tiden før jeg hørte:
Jeg svarte bare “Hva mener du? Hvordan vet du at det ikke er i Playstation? Du gjør jo ikke annet enn å hjelpe meg”.
I går fikk han igjen Fifa og jeg kjenner allerede at det går meg på nervene. Den lille tiden han er hjemme bruker han på å spille Fifa, og han kan absolutt ikke holde Oliver mens han gjør det. Han har ikke tid til å hjelpe til en tøddel i huset, for Fifa er så fryktelig viktig.
Si adjø
Så i kveld folkens. I kveld ryker spillet. Om det blir gjemt bort mellom bleiene eller vaskemidlene (steder han aldri kommer til å finne det) eller om jeg bare knekker djevelskapen i to. Bort skal det.
Jeg har jo tidligere fortalt om min latterlige pannelugg som har sneket seg fram etter jeg fødte Oliver. Nå har jeg sluttet å røyte så mye som jeg gjorde også. Endelig! Det tok bare syv måneder før det bremset ned. Hehe. Rart jeg enda har hår på hodet. Hestehalen min er om dagen like tynn ved strikken som en pekefinger. Grusomt.
Pannelugg under panneluggen? Nice…
Skjønt, jeg har hørt at man kan røyte langt ut i barnets første år, så jeg er glad det stoppet før jeg mistet alt.
Jeg og Oliver har begynt å leke “borte, tittei”-leken. Vi legger en klut på hodet til mamma og sier “borte”, så drar Oliver av kluten og vi (jeg) sier “tittei!”. Oliver synes det er hysterisk morsomt (ja, ok, jeg og da). Så legger vi kluten på hodet til Oliver og sier “borte” før han river den av og begge blir like gira når vi (jeg) roper “TITTEI!”. Haha. Det er underholdning på høyt nivå.
Jeg sendte Roar Oslo rundt i går for å finne Småfolks babykjeks, for Oliver hadde det veldig morsomt med å bite meg i puppen og rive seg løs mens han holdt taket (au, glad det ikke er noe tenner der enda).
Vel, det var søndag og Roar fant det ikke, så da måtte mamma finne på noe annet. Jeg tør ikke å gi voksen-kjeks fordi de inneholder salt og konserveringsmidler.
Så istedenfor babykjeks laget jeg brødpinner som virkelig falt i smak.
5 dl mel 1/2 pakke tørrgjær 2 ts sukker En eggehvite 1/2 dl olivenolje ca 1,5 dl lunkent vann
Bland først det tørre for seg og det våte for seg, og bland deretter inn væsken i melblandingen til det blir en smidig deig. Rull ut i fingertykkelser og stek i 15-20 min på 175 grader (våre ble litt godt stekt, men jeg har ikke helt kontroll på ovnen vår).
