http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=593984
Vil bare at alle skal lese denne artikkelen. Jeg kjente det sank i brystet mitt og jeg ble lei meg på disse jentene sine vegne.
En norskpakistansk jobbvenninne av meg (hun er vel egentlig norsk med tanke på at hun er født og oppvokst i Norge, men foreldrene er pakistanske) har vært gjennom noe helt forferdelig på grunn av et slikt dobbeltliv.
Jeg vil bare begynne med å si at venninnen min er veldig heldig, fordi hun har funnet seg en norskpakistansk mann som har blitt godkjent av foreldrene hennes og de har forlovet seg. Det virket som om ting virkelig hadde ordnet seg for henne, og hun forteller om forloveden sin med stjerner i øynene. Om det store bryllupet de skal ha og alt. Den eneste demperen på det hele er at hun har fått beskjed av legen om at hun sansynligvis ikke kan få barn.
Her om dagen fikk jeg imidlertid vite noe veldig trist. Først trodde jeg det var en gladnyhet, men det viste seg å være et mareritt. Hun hadde blitt gravid! "Så flott!" tenkte jeg. Det var jo akkurat det de ville. Et mirakel. "…så nå er jeg så slapp om dagen fordi jeg har tatt abort" fortsatte hun. Jeg forstod ingen ting.
Det viste seg at hun var nødt til å ta abort på grunn av både hennes og forlovedens foreldre. Sex utenfor ekteskapet er visst helt uaktuelt, og den eneste grunnen til at de hadde turt å gjøre det, var fordi hun hadde fått beskjed om at hun ikke kunne bli gravid. Så å ta abort var eneste muligheten. Hun brukte samme formulering som en av jentene i VG-artikkelen og sa at hun visste ikke hva foreldrene hadde gjort om de fant det ut. Det var så vondt å se henne fortelle om det. Jeg kunne se at hun så inderlig ville ha denne mirakelungen, men at hun ikke så på det som en mulighet.
Jeg vet ikke om historien gikk ekstra mye inn på meg siden jeg er gravid selv, eller fordi jeg så i øynene hennes hvor knust hun var, på tross av at hun prøvde å late som om alt gikk bra.
Når jeg først fikk høre det tenkte jeg at jeg aldri hadde tatt abort. Jeg ser for meg at hvis det var meg hadde jeg beholdt ungen og så fikk foreldrene mine bare finne seg i det. Etter litt tenking har jeg imidlertid funnet ut at det ikke er bare bare. Det er jo snakk om familien. Vet ikke hvordan jeg skulle klart meg om familien min plutselig sluttet å snakke med meg. Vet ikke hvordan jeg skulle klart meg uten foreldrene mine, som jeg ringer for den minste lille ting, som hvilken saus man bruker til fiskekaker eller hvor lenge laksefiletene skal stå i ovnen. Men jeg ville på den andre side aldri ofret barnet mitt fordi slekten min hadde et annet syn på det enn meg. Verken mamma eller André var veldig happy for valget jeg gjorde med å beholde barnet på tross av at jeg var så ung, men det er heldigvis sånn i vår kultur at det er mitt eget valg, og de er veldig støttende nå som jeg har tatt det valget.
Jeg blir ikke klok på situasjonen. Det er bare for vanskelig å sette meg inn i det hele. Jeg tror virkelig ikke at foreldrene mine ville utstøtt meg på grunn av noe sånt, og jeg klarer ikke å tro at foreldrene til disse jentene ville gjort det. Det virker bare for grusomt til å være sant. Og at jentene sier at de ikke vet hva foreldrene hadde gjort, er jo fryktinngytende.
Nei, dette ble et langt og tungt innlegg langt fra det vanlige blogginnlegg fra meg, men måtte bare få det av hjertet. Det får bli min måte å markere kvinnedagen på istendenfor å gå i tog.
Hadde dere tatt abort om du mistet hele familien/vennekretsen din hvis du beholdt barnet?
Valget mitt og meg ♥
Wow! Det va litt av en tankevekker:/ ble helt målløs kjenner jeg..
Hei Julie, først vil jeg gratulere deg så mye med babyen du skal få.
Leste det du skrev om venninnen din, jeg føler med henne. Har en jobb venninne som er fra Pakistan og hun sliter mye med kulturen. Det er mye om Norsk Pakistanske jenter og hvordan de lever et dobbeltliv i media akkurat nå, og det er kanskje bra at disse jentene forteller verden hva som skjer, men media drar alle norsk pakistanske jentene under samme kam. Venninnen min er en utrolig sterk jente som jeg ser skikkelig opp til og jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe for hu når det gjelder ekteskap. Hun er så norsk hun kan bli, samtidig som hun bevarer den pakistanske delen av seg. Men når det gjelder hvem hun skal gifte seg med eller få seg en kjæreste stopper det opp for henne. Det hjelper ikke at jeg rister på hodet og sier at jeg ikke skjønner meg på Islam når hun bettror seg til meg,jeg lytter og prøver å forstå at det ikke er Islam som er problemet men – Kulturen. Det er det pakistanske samfunnet som har regjert i oslos gater i lang tid og de er vel redde for at jentene
deres skal bli “fornorska”. Det er mange norsk pakistanske jenter som velger hvem de skal gifte seg med og velger å ta på seg hijab selv fordi de har en familie som har andre verdier og tenker på barnets beste. Men dessverre har vi foreldre som ikke aksepterer at jentene deres velger selv og har disse reglene. Et barn født utenfor ekteskap kommer ikke på tale. Jeg håper venninnen din har støtten fra venner og kjæreste til å takle det som har skjedd. Det er ikke lett å ta et slik valg og jeg håper at De familiene som fortsatt tenker som 1 genrasjons pakistanere , begynner å tenke på barnets beste og ikke hva de andre pakistanere vil si hvis de aksepterer at datteren deres velger å beholde barnet utenfor ekteskap. Jeg håper at alle jenter i verden for lov til å velge livet sitt selv!
Mange gode tanker til deg og venninnen din.
-Siri