Et tankevekkende spørsmål fra Facebook-siden til Ammehjelpen.no fikk meg til å tenke på hva jeg skulle ønske hva folk hadde fortalt meg før jeg begynte å amme. Heldigvis hadde jeg en mamma som hadde veldig gode råd og hjalp meg veldig med motivasjonen til amming, som var gull verdt hver gang jeg lurte på om det var verdt det.
Mitt råd til meg selv for tre år siden og andre på randen til å gi opp ammingen er: ikke gi opp helt enda.
Det er et kontroversielt råd, jeg er klar over det. Kanskje har du ikke nok melk, eller kanskje har du bare lyst til å gråte hver gang du skal amme på grunn av blemmer og åpne sår. Jeg vet det - jeg har vært der selv. Med råd og hjelp fra mamma og sykehuset gikk det imidlertid bra til slutt.
Jeg hadde en del problemer med ammingen. I begynnelsen hadde jeg ikke nok melk. Det kom til og med en sykepleier på Ullevaal innom og stimulerte melkeproduksjonen (et av mine topp merkeligste øyeblikk gjennom hele livet er å sitte på sykehuset klokken to om natten mens en fremmed dame kniper og klemmer og drar i melonene mine). Kroppen skjønner imidlertid mye av seg selv. Jeg fikk råd om å legge Oliver til brystet så ofte som mulig, så hvert kvarter til hver halvtime la jeg han til brystet. Jeg tenkte at hvis naturen virkelig ikke hadde gitt meg nok melk, ville jo barnet mitt før i tiden dødd, så det kunne ikke stemme.
Jeg ble sår og øm, og hadde store blemmer og åpne sår. Hver gang jeg skulle amme beit jeg sammen tennene så hardt at kjeven verket. Mamma ga meg et tips om å bruke morsmelken som "salve" og etter en tid som føltes som en evighet ble det endelig bedre. Når kroppen min innså at den ikke produserte nok melk, startet den etterhvert opp storproduksjon.
Storproduksjonen endte til slutt i brystbetennelse. Jeg er ganske sta av meg, og følte ikke at jeg trengte å oppsøke legehjelp før Roar fant meg i fosterstilling på stuegulvet med over 40 i feber mens jeg prøvde å rekke opp til termometeret i kommoden. Turen gikk til sykehuset med drypp og medisiner for å bli kvitt betennelsen. Legen sa imidlertid at den beste medisinen var å la Oliver die så mye som det var mulig, så Oliver ble hos meg på sykehuset. Det var ganske tungt ettersom Roar var nødt til å dra tilbake på jobb, men vi kom oss gjennom det. Melkeproduksjonen stoppet ganske mye opp i det ene brystet etter denne episoden, men etter å ha lagt Oliver oftere til brystet med lite melk stabiliserte det seg igjen. Jeg fullammet Oliver til han var 5-6 måneder og ammet han videre til han var ett år.
Målet med denne historien er ikke å henge ut noen, og jeg håper ikke folk føler seg truffet. Målet er bare å motivere. For etter at alt ordnet seg er jeg så glad for at jeg holdt ut. Om jeg bare klarer å motivere én person til å bruke en dag av livet sitt på å legge barnet for å amme "overdrevent" mange ganger - til å tenke på noe annet når det er som vondest - eller å ikke tenke at slaget er tapt om man får brystbetennelse - så er dette innlegget verdt det.
For det er så absolutt verdt det om man klarer det.
Oliver ca 1 mnd gammel
