Nå er jeg høygravid og fødselen nærmer seg med stormskritt. Enda har vi ikke babyseng, bilstol og stelleprodukter. Ikke har jeg vasket babytøyet og jeg har faktisk ikke noe sengetøy å vaske enda. Klærne er ikke vasket, fordi vi ikke har noe kommode å ha de rene klærne i. Akkurat nå ligger de i en liten kiste i stua. Ikke har vi noe vippestol eller lekegrind. Ikke har vi noe helseteppe til vognen, eller vognpose, eller myggnetting. Det vi har nå, 39 dager før termin, er klær, stellematte og barnevogn.
Henger jeg etter? Når er det vanlig å ha alt på plass?
Jeg føler bare at det blir så masete å spørre og mase på mamma og André som har sagt de skal betale for det, men jeg begynner å bli litt urolig for at vi ligger ganske langt bak.
Edit: André satt over penger til bilsete når jeg var på jobb, så da er ihvertfall det i boks.
Babyen ønsker seg en mamma som kan strikke mariusgensere. Ble såå misunnelig på settet som Beth har strikket.
Hadde jeg hatt penger skulle jeg kjøpt alle disse bodyene fra Ugly Childrens Clothing. Fåes kjøpt her: http://uglycc.com/webshop/5/ og på Sweather Shop i Oslo og diverse souvernirbutikker, for ca kr alt for meget.
De har også noen andre, men tror jeg liker de øverste best. Hva synes dere?
Fikk en gratulasjon av Ina med at jeg er høygravid i dag. Jeg har ikke satt meg inn i det, men et raskt søk på google viser at man gjerne regner seg som høygravid når man har 40 dager igjen. Så hurra for meg og babyen 🙂
Jeg burde jo skjønt at det var noe muffens når jeg fikk symptomer på bekkenløsning i går, etter et helt svangerskap uten noe veldig med plager. Hehe.
Og siden det er to faste blogger jeg leser som har termin på samme dag som meg så benytter jeg sjansen til å gratulere både Julie og Mari med høygraviditeten også 🙂
Det stod også på diverse diskusjonsforum at man kunne regne seg som høygravid når man følte seg høygravid. Så hvis man følger den regelen er jeg høygravid om kvelden og når jeg må bære tunge esker på jobben (noe jeg ikke gjør lenger etter i går). Hehe.
Leser flere innlegg på forskjellige mammablogger om NAV og måtte bare legge inn en liten NAV-historie selv.
Fikk en telefon fra Nav først forrige uke – med skjult nummer, hva skjer med det? – om at jeg hadde glemt å skrive hvilken dag jeg skal tilbake i jobb igjen. (Er ikke det ganske obvious siden jeg krysset av for 56 uker med 80% støtte?? 56 uker etter permisjonen begynner, vel!) Men istedenfor å bare skrive opp datoen jeg sa, så måtte jeg, sjefen min OG sjefen til samboeren skrive helt nye papirer og sende på nytt. *sukk* Så mye for å ha sendt inn papirene i god tid.
NAV vet å gjøre det enkelt.
Den eneste grunnen til at jeg er bekymret for økonomien vår når barnet kommer, er fordi vi avhenger av at NAV klarer å gjøre jobben sin. Har hørt så mange skrekkhistorier om NAV og alt de surrer med.
Før hadde jeg fødselsangst – nå har jeg litt NAV-angst.
Gravidantrekk trenger ikke være kjedelige – spesielt nå som det er så mange spennende detaljer i motebildet som også passer gravide. Det er ingen hemmelighet at jeg elsker puffermer, og jeg tripper rundt som en femåring og føler meg som en prinsesse når jeg har på genseren min. Jeg har også kjøpt noen med litt mindre puffer på, som passer litt bedre til hverdags.
Jeg bare elsker stramme gensere og topper som fremhever magen, og med slike gensere kan man pynte seg litt til hverdags selvom man er gravid.:)
Lurer på om jeg skal kjøpe en i str 86 eller 92 allerede nå, selvom Oliver ikke har kommet enda, sånn at han har til neste år. (Om jeg planlegger litt lang tid i forveien? Neeeida. Hehe).
Du finner også et utvalg bunader/festdrakter til barn her.
Vil bare at alle skal lese denne artikkelen. Jeg kjente det sank i brystet mitt og jeg ble lei meg på disse jentene sine vegne.
En norskpakistansk jobbvenninne av meg (hun er vel egentlig norsk med tanke på at hun er født og oppvokst i Norge, men foreldrene er pakistanske) har vært gjennom noe helt forferdelig på grunn av et slikt dobbeltliv.
Jeg vil bare begynne med å si at venninnen min er veldig heldig, fordi hun har funnet seg en norskpakistansk mann som har blitt godkjent av foreldrene hennes og de har forlovet seg. Det virket som om ting virkelig hadde ordnet seg for henne, og hun forteller om forloveden sin med stjerner i øynene. Om det store bryllupet de skal ha og alt. Den eneste demperen på det hele er at hun har fått beskjed av legen om at hun sansynligvis ikke kan få barn.
Her om dagen fikk jeg imidlertid vite noe veldig trist. Først trodde jeg det var en gladnyhet, men det viste seg å være et mareritt. Hun hadde blitt gravid! "Så flott!" tenkte jeg. Det var jo akkurat det de ville. Et mirakel. "…så nå er jeg så slapp om dagen fordi jeg har tatt abort" fortsatte hun. Jeg forstod ingen ting.
Det viste seg at hun var nødt til å ta abort på grunn av både hennes og forlovedens foreldre. Sex utenfor ekteskapet er visst helt uaktuelt, og den eneste grunnen til at de hadde turt å gjøre det, var fordi hun hadde fått beskjed om at hun ikke kunne bli gravid. Så å ta abort var eneste muligheten. Hun brukte samme formulering som en av jentene i VG-artikkelen og sa at hun visste ikke hva foreldrene hadde gjort om de fant det ut. Det var så vondt å se henne fortelle om det. Jeg kunne se at hun så inderlig ville ha denne mirakelungen, men at hun ikke så på det som en mulighet.
Jeg vet ikke om historien gikk ekstra mye inn på meg siden jeg er gravid selv, eller fordi jeg så i øynene hennes hvor knust hun var, på tross av at hun prøvde å late som om alt gikk bra.
Når jeg først fikk høre det tenkte jeg at jeg aldri hadde tatt abort. Jeg ser for meg at hvis det var meg hadde jeg beholdt ungen og så fikk foreldrene mine bare finne seg i det. Etter litt tenking har jeg imidlertid funnet ut at det ikke er bare bare. Det er jo snakk om familien. Vet ikke hvordan jeg skulle klart meg om familien min plutselig sluttet å snakke med meg. Vet ikke hvordan jeg skulle klart meg uten foreldrene mine, som jeg ringer for den minste lille ting, som hvilken saus man bruker til fiskekaker eller hvor lenge laksefiletene skal stå i ovnen. Men jeg ville på den andre side aldri ofret barnet mitt fordi slekten min hadde et annet syn på det enn meg. Verken mamma eller André var veldig happy for valget jeg gjorde med å beholde barnet på tross av at jeg var så ung, men det er heldigvis sånn i vår kultur at det er mitt eget valg, og de er veldig støttende nå som jeg har tatt det valget.
Jeg blir ikke klok på situasjonen. Det er bare for vanskelig å sette meg inn i det hele. Jeg tror virkelig ikke at foreldrene mine ville utstøtt meg på grunn av noe sånt, og jeg klarer ikke å tro at foreldrene til disse jentene ville gjort det. Det virker bare for grusomt til å være sant. Og at jentene sier at de ikke vet hva foreldrene hadde gjort, er jo fryktinngytende.
Nei, dette ble et langt og tungt innlegg langt fra det vanlige blogginnlegg fra meg, men måtte bare få det av hjertet. Det får bli min måte å markere kvinnedagen på istendenfor å gå i tog.
Hadde dere tatt abort om du mistet hele familien/vennekretsen din hvis du beholdt barnet?
Jeg leste nettop i Fødselsboken fra Sandvik og der stod det at man kunne dra hjem allerede to timer etter fødsel. Dette vil jeg! Men det står i samme avsnitt at de fleste velger å være der noen dager og at folk til og med bor på barselhotell. Hvorfor det? Vi bor mindre enn 10 min unna Ullevål Univeritetssykehus, og etter fødsel vil jeg hjem til kjente omgivelser så fort som mulig. Jeg er da ingen pasient? Roar er jo der for meg hjemme, så det er jo ikke som om jeg blir alene uten hjelp.
Hvorfor blir folk så lenge på sykehuset?
Er det noe jeg har gått glipp av som vil hjem til egen seng, eget bad og stue med kose- og ammekrok til meg og babyen? Jeg er ikke bekymret for amming eller skifting av bleier, og hvis det skulle være noe er legen min rett over veien og Ullevål en kort kjøretur unna.
Hver gang han er innom Brandstad finner han en ny favoritt. Jeg synes det er litt kos at Roar liker å se på babyklær også, og ikke bare meg. Men disse er litt for dyre til å kjøpe mange av, så jeg har sagt at vi heller får bestemme oss for en eller to.
