Jeg har funnet drømmekjolen! Men finner den ikke igjen i merkets kolleksjon, og butikkfinneren finner ingen butikker i Norge som har merket.
Ååå, jeg vil ha denne kjolen! Kanskje jeg kan prøve å få en skredder til å lage en som likner. Selv om det ikke blir det samme. Arg, det er så typisk at jeg blir forelsket i akkurat denne kjolen. Litt skummelt er det også at jeg ikke aner hva den koster om jeg så hadde funnet den. Jeg har også forelsket meg i en Vera Wang (dere ser kanskje at en av fanene mine er ebay), men med de prisene så kan jeg bare glemme den.
Jeg har så lyst på en litt amerikansk vri i bryllupet der de aller nærmeste venninnene mine er “bridesmaids” og har matchende kjoler. Jeg tror det hadde blitt så fint på bildene og da fikk jeg liksom gjort litt ære på flere enn bare forloveren min. Men jeg lurer på om det er vanlig å gjøre i Norge. Og om det blir teit å “bestemme” at jentene skal ha like kjoler?
Jeg må bare vise dere denne smarte måten å organisere bordplasseringene i bryllupet på som jeg fant på http://www.marthastewart.com/:
Dette er slike lapper man gjerne brukte i studietiden som ser ut som smale post-it-lapper. Man kan velge en egen farge for brudgommens familie, brudens familie og venner. Denne metoden fungerer både på små bord som ovenfor, men fungerer også fint for langbord eller hestesko.
Jeg har tittet litt rundt på gifteringer og har forelsket meg helt i noen som heter “spoon rings”. Mest på grunn av historien bak ringene, som bare gjør dem enda nydeligere.
Skje-ringer ble til på 1600-tallet som gifteringer til tjenere som ikke hadde råd til dyre metaller. Tjenere stjal en sølvskje fra “mesteren” sin og fikk den bøyd til en giftering – noe som ofte førte til syv års straff om de ble tatt. Offeret som tjenerene gjorde for å gi sin elskede en ring i edelt metall skal være et symbol på en tidløs kjærlighetsgave.
Ok, litt rart at jeg synes det er romantisk og vakkert med stjeling, men det er en sølvskje. En liten sølvskje for å kunne gi kjærligheten i sitt liv en ring av edelt metall i en tid da slikt var forbeholdt overklassen.
I dag kan man jo heller se på det som kreativ gjenbruk, siden man strengt talt har råd til edelt metall og man ikke egentlig har stjålet en skje.
Jeg synes det var en litt morsom ide til meg og Roar. Litt fordi jeg synes de var fine og romantiske, og litt fordi den kunne symbolisert at vi giftet oss og stiftet familie før vi var helt “etablert”. Roar vet ikke helt om han synes, men han har funnet en som han synes var “grei”.
Jeg har hørt om mange som bytter kjole til en enklere litt “mindre” kjole om man har bryllupsfest om kvelden for å slippe å ha på en stor og varm kjole. På Asos fant jeg en litt kortere versjon som minnet litt om Kate Middleton sin brudekjole:
Noen andre som ser likheten? Kunne du vurdert Asos-versjonen til bryllupsfesten?
P.s. Det er sikkert noen som kommer til å kommentere at det er sløsing av penger med to kjoler, men jeg har tross alt arvet brudekjolen min, så å vurdere og kjøpe en for noen hundrelapper til kvelden synes jeg ikke er verdens undergang. Synes vel egentlig ikke det er verdens undergang om folk som har brukt flere tusen på den ene brudekjolen kjøper en kjole nr. 2 heller, men det er jo min mening.
Edit: Skulle kanskje vært litt lenger fram, men.
Denne hodepynten med slør fant jeg på en bruktbutikk i Oslo, men vet nesten ikke noe om det. Hun som jobbet var på min alder og var veldig stresset, så jeg spurte ikke om hun visste det.
Jeg har prøvd å lese meg litt opp om brudeslør og hodepynt på forskjellige bryllupssider, og trodde først at det var riktig gammelt etter at jeg leste at “I riktig gamle dager var det hodeplagget, og ikke kjolen, som skilte bruden fra de andre kvinnene i brudefølget” (bryllupsmagasinet.no). Men jeg vet ikke om dette kanskje kan være en del av 80-tallets overdådighet?
Jeg har jo bestemt meg for å bruke mammas gamle brudekjole som er en herlig brudekjole fra 80-tallet. Noe som passer meg som planlegger å være en herlig brud fra 80-tallet (hoho).
Det er kun to venninner av meg som har sett kjolen, utenom de som har sett den på mamma for snart 25 år siden.
Nå skal jeg ikke legge ut hele kjolen her. Men den ser slik ut:
Vel, kanskje ikke akkurat sånn ut. Den har ikke lange ermer. Men puffer har den. Åh, for noen puffer. Jeg blir så GLAD av å ha den på meg. Jeg lover dere. Brudekjoler skulle blitt utlånt på resept mot dårlige dager.
Kjolen ser altså litt ut som Ariel sin brudekjole, pluss at det er broderier med perler på (det er jo litt slit å tegne slike detaljer, så det er jo forståelig at Ariel sin kjole ikke har det).
Her er en liten preview:
Jeg ser for meg at det sikkert er noen som mener den er litt “over the top” med puffene, men jeg elsker den!
Etter litt overtalelse bestilte jeg hjem drømmeskoene til bryllupet. Det er jo tross alt fri frakt og retur, så jeg ville jo ikke tape noe på det. Skoene var bare enda finere i virkeligheten. Litt store, men ingen ting som ikke kunne fikses med noen halvsåler.
Jeg fikk kommentar om at de skoene jeg skrev om sist var litt enkle. Sånne sko som man liksom kan bruke på sommerfester og ikke nødvendigvis i sitt eget bryllup. Så nå har jeg lett fram noen litt penere sko, og jeg har også funnet mitt drømmepar (!).
Da har den 37 år gamle modellen giftet seg med sin rockeprins, men jeg klarer ikke helt å bestemme meg angående kjolen hennes. Kjolen er designet av John Galliano og skal i følge kjendisjournalister “passe henne perfekt”. Jeg synes imidlertid den fremhevet både magen og puppene hennes på en uheldig måte.
