Jeg bare elsker disse kortene som min farmor har funnet frem og som Oliver er så heldig å få til gebursdager og andre anledninger. Da han var ett år fikk han et “Lykke til i barnehagen”-kort som fortsatt henger på kjøleskapet. Til treårsdagen sin som er om en liten måned fikk han kortet over.
Er det ikke nydelig? Kortene er fra en svunnen tid og jeg blir så glad av motivene.
Et tankevekkende spørsmål fra Facebook-siden til Ammehjelpen.no fikk meg til å tenke på hva jeg skulle ønske hva folk hadde fortalt meg før jeg begynte å amme. Heldigvis hadde jeg en mamma som hadde veldig gode råd og hjalp meg veldig med motivasjonen til amming, som var gull verdt hver gang jeg lurte på om det var verdt det.
Mitt råd til meg selv for tre år siden og andre på randen til å gi opp ammingen er: ikke gi opp helt enda.
Det er et kontroversielt råd, jeg er klar over det. Kanskje har du ikke nok melk, eller kanskje har du bare lyst til å gråte hver gang du skal amme på grunn av blemmer og åpne sår. Jeg vet det – jeg har vært der selv. Med råd og hjelp fra mamma og sykehuset gikk det imidlertid bra til slutt.
Jeg hadde en del problemer med ammingen. I begynnelsen hadde jeg ikke nok melk. Det kom til og med en sykepleier på Ullevaal innom og stimulerte melkeproduksjonen (et av mine topp merkeligste øyeblikk gjennom hele livet er å sitte på sykehuset klokken to om natten mens en fremmed dame kniper og klemmer og drar i melonene mine). Kroppen skjønner imidlertid mye av seg selv. Jeg fikk råd om å legge Oliver til brystet så ofte som mulig, så hvert kvarter til hver halvtime la jeg han til brystet. Jeg tenkte at hvis naturen virkelig ikke hadde gitt meg nok melk, ville jo barnet mitt før i tiden dødd, så det kunne ikke stemme.
Jeg ble sår og øm, og hadde store blemmer og åpne sår. Hver gang jeg skulle amme beit jeg sammen tennene så hardt at kjeven verket. Mamma ga meg et tips om å bruke morsmelken som “salve” og etter en tid som føltes som en evighet ble det endelig bedre. Når kroppen min innså at den ikke produserte nok melk, startet den etterhvert opp storproduksjon.
Storproduksjonen endte til slutt i brystbetennelse. Jeg er ganske sta av meg, og følte ikke at jeg trengte å oppsøke legehjelp før Roar fant meg i fosterstilling på stuegulvet med over 40 i feber mens jeg prøvde å rekke opp til termometeret i kommoden. Turen gikk til sykehuset med drypp og medisiner for å bli kvitt betennelsen. Legen sa imidlertid at den beste medisinen var å la Oliver die så mye som det var mulig, så Oliver ble hos meg på sykehuset. Det var ganske tungt ettersom Roar var nødt til å dra tilbake på jobb, men vi kom oss gjennom det. Melkeproduksjonen stoppet ganske mye opp i det ene brystet etter denne episoden, men etter å ha lagt Oliver oftere til brystet med lite melk stabiliserte det seg igjen. Jeg fullammet Oliver til han var 5-6 måneder og ammet han videre til han var ett år.
Målet med denne historien er ikke å henge ut noen, og jeg håper ikke folk føler seg truffet. Målet er bare å motivere. For etter at alt ordnet seg er jeg så glad for at jeg holdt ut. Om jeg bare klarer å motivere én person til å bruke en dag av livet sitt på å legge barnet for å amme “overdrevent” mange ganger – til å tenke på noe annet når det er som vondest – eller å ikke tenke at slaget er tapt om man får brystbetennelse – så er dette innlegget verdt det.
For det er så absolutt verdt det om man klarer det.
Oliver ca 1 mnd gammel
Noen ganger lurer jeg på om Oliver har arvet skaper-genet mitt. Han elsker å tegne og fikse og lage ting. Her om dagen hadde vi kjøpt oss en kommode fra IKEA og Oliver var raskt bortpå for å snekre:
Jeg gleder meg til han blir eldre og vi skal bygge og lage akkurat det vi har lyst på.
Jeg er egentlig ikke et teppemenneske, men jeg falt pladask for disse teppene på IKEA:
Inspirert av gammel kulturarv og med en vennlig pris. Akkurat slik jeg liker det.
Noe som provoserer meg skikkelig er folk som setter handlevognene beregnet til barn ute.
Da Oliver var baby fant jeg ALDRI handlevogner med babysete, og jeg måtte stable så godt jeg kunne i barnevognen. Når jeg da finner vognen ute i regnet, eller enda verre: på gaten etter at en businesskar har brukt den til å ha stresskofferten sin og den ene handleposen sin i på vei til Z4'en utenfor, da koker det inni meg.
Det skulle blitt delt ut foreldrebrikker til å løse ut slike vogner. Ta med unge som bevis, og få en nøkkelring som kun passer til barnehandlevognene.
Realiteten er imidlertid at de fleste som sikkert setter vognene slik er foreldre selv. De setter babyen inn i bilen og gidder ikke gå de fem meterne tilbake for å sette handlevognen under taket igjen. De setter den heller midt i regnet og kjører hjem. Værsågod.
Det er så flott og fint med disse handlevognene man ikke trenger mynter til. Disse med barneseter og lekebiler festet til. Vel, newsflash: det er sånne som dere som gjør at det kommer til å koste 100 kroner i "pant" for handlevogner om noen år.
Oliver nye yndlingsleke er til min store begeistring en treleke. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg er så glad i treleker. De skriker kvalitet på en helt annen måte enn plastleker. Treleker holder liksom i generasjoner. Da varmer det hjertet mitt å se at lekene kan være minst like populære hos de små. Endelig en leke uten en million farger og lyder og plastdeler som brekker av første gang den lekes med.
Brannbilen fikk Oliver av morfaren sin, og er overraskende nok fra BR leker. Jeg har ikke vært helt overbevist tidligere av merket til BR innenfor treleker, Kids-Wood, men jeg skal absolutt ha øynene åpne fremover. Kanskje blir det en bilbane i tre til treårsdagen? (No pun intended).
…for barn på snart tre år klarer helt fint å lage lydene selv. Tro meg.
NB: KONKURRANSEN ER AVSLUTTET
Jeg har startet mitt eget merke “Hyperallergisk”. Der tilbyr jeg egendesignede og andre klessmykker som man kan bruke på de klærne man har allerede. På denne måten kan du få “nye” plagg kun ved å kjøpe et smykke, som du kan bruke på flere plagg. Jeg bruker gjerne skulderpynten på de vanlige dressjakkene mine, og jeg har én på kåpen min. Jeg har fått så mange komplimenter for de fine “jakkene” mine (som egentlig er helt enke jakker med en pynt på seg) at jeg har lagt ut noen for salg i min nye Epla-butikk:
I den forbindelse skal jeg ha en konkurranse der du kan vinne et valgfritt smykke fra Hyperallergisk.
For å delta i konkurransen må du:
– Gå inn på nettbutikken http://hyperallergisk.epla.no og velge ut ditt favorittprodukt
– Skrive hvilket produkt som en din favoritt i en kommentar på dette innlegget (husk e-postadresse slik at jeg får kontaktet vinneren)
Om du deler på egen blogg eller andre sosiale medier får du 2 ekstra lodd.
Vinneren vil bli annonsert om en uke.
Lykke til!
P.s. Det kommer snart flere produkter, jeg bare venter på flere materialer.
VINNEREN ER TRUKKET OG HAR BLITT KONTAKTET
På forsiden av miinto.no kan dere nå finne min aller første styleguide. Jeg har begynt som Web Editor for nettsiden og stortrives.
Gjett hvilken Styleguide som er min?;) Trykk på bildet for å få svaret.
Her er stadiene jeg har gått gjennom under bryllupsplanleggingen så langt:
Før frieriet: Jeg skal da ikke ha noe stort bryllup. Kan vi ikke bare gifte oss i kirken og dra på restaurant med foreldrene våre etterpå?
Dagen etter frieriet: HERREGUD HERREGUD, JEG MÅ HA KJOLE OG KIRKE OG LOKALET OG…
En uke etter frieriet: “Roar? Er det ikke litt kjipt å ikke dele denne dagen med alle våre venner?”. – Stort bryllup it is.
Noen uker etter frieriet: Åh, jeg vil gifte meg ved sjøen!
Like etterpå: Åh, jeg vil gifte meg på et slott!
Samme dag: Åh, jeg vil ha utebryllup!
Fortsatt samme dag: Fy flate bryllupslokaler er dyrt… Telt er fælt… Kanskje middag med foreldrene ikke var så galt like vel…
Et år etterpå: Endelig klart å bestemme meg for lokale og satt dato. Over ett år til bryllupet – gooood tid.
Åtte måneder før bryllupet: Så moro med bryllupsdekorasjoner og planlegging. Kanskje på tide å finne brudekjole. Men jeg har jo fortsatt kjempegod tid.
1. Jeg har funnet drømmekjolen på Ebay! Søket er over.
2. Brukekjolen er kjempefin! Jeg elsker den! Jeg vil gifte meg nå!
3. Mamma sin brudekjole er mye finere, jeg vil heller ha den!
4. Ik, jeg har solgt brudekjolen og nå passer jeg ikke inn i mamma sin! HJELP!
5. Bestilt ny brudekjole på nettet.
6. IK, brudekjolen passer ikke!
7. Kanskje jeg kan slanke meg inn i mamma sin?
8. Nei.
9. Kjøpt brudekjole skambillig på nettet. Verken brudepikene eller Roar liker den. Score!
10. Drit i det. Jeg har fortsatt goood tid…
Fire måneder før bryllupet: HÆ??? BARE FIRE MÅNEDER TIL BRYLLUPET??? MEN JEG HAR JO IKKE KJOLE OG JEG HAR JO IKKE SKREVET UNDER KONTRAKTEN PÅ LOKALET OG HVORFOR HAR JEG IKKE FÅTT NOEN SKRIFTLIG BEKREFTELSE PÅ KIRKEN? JEG SKULLE JO SENDE UT SAVE THE DATE-KORT. JEG MÅ FÅ UT INNBYDELSENE! HVA SKAL EGENTLIG STÅ I INNBYDELSENE? HER HAR DERE INNBYDELSENE – NEI, VENT ALLE MÅ FÅ DE PÅ LIKT I POSTEN. HERREGUD JEG HAR JO GLEMT Å SKRIVE ADRESSER OG HVOR DE SKAL SVARE PÅ INVITASJONEN. SKULLE JEG IKKE SENDE INN NOEN PAPIRER TIL STATEN OGSÅ? FILLERNFILLERNFILLERN.
I dag, tre og en halv måned til bryllupet: Dette gikk jo fint. Kirken har bekreftet dato og klokkeslett. Vi får kontrakt med lokalet neste uke. Innbydelsene må bare finpusses før de sendes ut. Papirarbeidet er i orden og må bare sendes inn. Hvis folk klarer å planlegge bryllup på 12 dager på “Brud i Blinde” skal vel jeg klare dette på tre måneder.
Bridezilla…
