Som nevnt tidligere på bloggen sover guttene på vårt soverom. De har sin egen “krok”, men enn så lenge er den ikke så personlig. Slik ser den ut nå:
(Vi har også fått opp en kommode siden jeg tok bildet)
Det som mangler er å få opp uroen jeg laget, samt kanskje et gulvteppe. Noe som kan gjøre det litt lunere. Det eneste problemet er at det er mur på veggen og i taket, så å henge opp noe er vrient.
Da Oliver var baby tok jeg bilde av han ved siden av den samme bamsen hver måned. Resultatet er en artig bildeserie som henger i stua, og en påminnelse om hvor liten han en gang har vært. Lillebrødrene kan jo ikke få noen dårligere behandling, så her kommer de første bildene av guttene i serien “Måned for måned”, 2 uker gamle:
Birk:
Konstantin:
Jeg skulle gjerne hatt bilde enda tidligere, for de har begge blitt en del større på bare to uker, men sånn går det når hverdagen går i ett.
Da jeg fant ut at jeg var gravid med tvillinger var jeg ikke bekymret for om det ble mye jobb med to, at det skulle bli tungt, økonomi eller andre ting – men jeg kjente litt på hvordan kroppen min skulle bli etter graviditeten. Det er jo egentlig ikke “lov” å si, men som yoga- og barneinstruktør dreier mye av livet til familien seg om trening og kosthold, og en god bonus som følge av dette er at jeg følte meg ganske komfortabel i min egen kropp.
Som mange andre tvillinggravide (og vanlig gravide?) begynte jeg å google gravidmager, og ikke minst tvillingmager etter fødsel. Der var det mange “skrekkeksempler,” og jeg så for meg at jeg aldri kunne klare å trene meg tilbake til en kropp jeg kunne trives i. Jeg hadde nok lært meg å elske kroppen også med strekkmerker og litt løs hud, men hvis man er så dum å google slikt er det ikke de “vanlige” mammakroppene som kommer opp og som man legger merke til, men de virkelig uheldige tilfellene.
Etter 37 uker som gravid med tvillinger hadde jeg like vel ingen strekkmerker, og var ikke så fryktelig mye større enn en stor fullgått enlinggravid. Jeg endte opp med tre strekkmerker som kom samme dagen som fødsel. Etter fødselen har disse nesten blitt usynlige, og jeg har minimalt med løs hud. Så for å vise den andre siden av graviditet og tvillinggraviditet tenkte jeg å dele noen bilder også i tiden etter fødsel. Slik så jeg ut fem dager etter fødsel:
Her er et bilde av magen i uke 11 av graviditeten, før magen hadde begynt å bli synlig.
Jeg har fortsatt ganske mye ekstra mage nå, og jeg kommer nok ikke til å bli som før – men jeg vil bare vise at kropper er forskjellige. Akkurat nå føler jeg meg komfortabel i egen kropp, og veldig heldig.
Da har vi fått registrert guttenes navn på Altinn.no; eller “søkt om” er vel mer riktig. Fornavn 1 er i orden, men fornavn 2 som vi har valgt til guttene (eller mellomnavn som det gjerne kalles) har nemlig blitt stoppet for gjennomgang fordi det er for få i Norge som heter det.
Feilmeldingen vi fikk da vi prøvde å registrere navnene var at det var registrert for få med dette navnet i Norge, og at vi ble bedt om å dobbeltsjekke at vi hadde skrevet det riktig. Da vi bekreftet at de var stavet riktig ble vi bedt om å legge ved en begrunnelse på hvorfor vi skal få lov til å kalle barna de gitte navnene. Deretter må en saksbehandler vurdere navnene for å sørge for at navnevalget ikke kan være en “vesentlig ulempe” for guttene.
Fornavnene til guttene er i hvert fall:
Birk & Konstantin
Mellomnavnene som har blitt midlertidig stoppet er blant annet navnet til en tippoldefar på min side, som også er et familienavn på fars side, samt et navn inspirert av Liv (oldemor på andre siden) og Oliver. Ettersom vi ikke er sikre på om mellomnavnene blir “godkjent” velger vi å vente med å skrive de her, men vi regner med de går gjennom. Vi måtte gjennom samme søknaden da vi valgte navnet “Gullik” som mellomnavn på storebror, og det gikk knirkefritt.
Siden vi fikk dra hjem etter bare to dager hadde vi besøk fra helsestasjonen ganske tidlig. Der påpekte hun at minstemann var litt gul i huden og øynene, og at vi skulle følge med på at det ikke ble verre. Siden jeg uansett skulle tilbake til barsel for å hente mobilladeren jeg glemte dagen etter, nevnte jeg det for en av jordmødrene på sykehuset. Hun fikk bestilt en blodprøve siden vi uansett var der, og det viste seg at minstemann var akkurat over grenseverdiene for gulsott. Vi ble derfor henvist til barnemottaket for lysbehandling.
Det gikk overraskende bra, og det så ikke ut til å plage han stort. Det var også mye mindre strengt enn jeg trodde. Jeg har bare sett bilder av babyer i lysbokser, og så for meg et slit med amming og stell. Jeg ammer begge, så lillebror måtte også være med på sykehuset – noe som kunne blitt ekstra slitsomt om det var vanskelig å ta den ene ut og inn av lysbehandlingen.
Behandlingen var ikke mer enn en lys-madrass i en vanlig nyfødt-seng, og jeg kunne ta han opp for å amme og skifte bleie. Jeg styrte mye selv, og pleierne var der for å avlaste om jeg trengte det. Så hvis man ser bort ifra at den lille babyen min måtte ligge med noen rare solbriller i en egen seng, istedenfor i armene mine, så var det ikke så galt som jeg hadde sett for meg.
Dagen etter var han mye bedre, og verdiene hadde sunket ytterligere da vi var tilbake på kontroll senere på dagen, så det var bare en natt i lysbehandling som trengtes.
Har du erfaring med gulsott? Er det slik behandling på alle sykehus nå?
Lagt til i etterkant: Innlegget og erfaringene under er ikke sponset, men ble gjort mens jeg og Shein.com diskuterte et potensielt samarbeid på bloggen. Jeg kan derfor ikke garantere at jeg ikke har fått særbehandling. En uke senere bestilte jeg på nytt, uten å nevne bloggen, og Shein.com har tre uker etter enda ikke sendt pakken fra lageret (!). Etter at jeg selv etterlyste pakken for å finne ut hva som skjer, kan de informere meg om at jeg må vente i ytterligere 9 dager på at de skal sende pakken, til tross for at jeg valgte plagg med prioritert shipping, og at jeg kun kan få igjen pengene for det ene plagget som holder igjen pakken om jeg ønsker å avlyse ordren.
Jeg prøvde å finne noen norske erfaringer med siden Shein.com. Jeg har hatt et litt dårlig inntrykk av siden fra den tiden den het “Sheinside.com”, og hadde egentlig stemplet den litt som en typisk Kina-nettbutikk med vekslende kvalitet. Da jeg kom over denne filmen på youtube ble jeg likevel fristet til å prøve:
Jeg bestilte derfor 2 kjoler fra Shein.com – en til 14 dollar, og en til 23 dollar. De så kliss like ut på produktbildene, men prisforskjellen mellom dem viste seg å ha en del å si.
Kvaliteten var fantastisk. Flott passform, og ikke for kort (som mange Kina-kjoler blir). “Zara-kvalitet” som vloggeren Rachspeed sier i videoen passer godt som beskrivelse av kjolen. Jeg gleder meg til å bruke den i en dåp eller et sommerbryllup. Kanskje jeg til og med drister meg til å bruke den til hverdags med en hverdagsjakke over.
Her var kvaliteten helt OK. Den var litt gjennomsiktig, og ikke foret som den litt dyrere kjolen. Like vel har kjolen god kvalitet på sømmene. Definitivt en kjole jeg kommer til å bruke.
Min erfaring så langt er at man kan lære mye av de reviews og erfaringer som står under produktene. Den grå kjolen hadde en masse gode reviews og bilder av kjolen i bruk, mens den marineblå hadde ingen da jeg kjøpte den. Like vel er det veldig mange gode reviews av siden på Youtube hvis man søker på “Shein.com haul” eller liknende, så det virker som kvaliteten generelt er god.
Har du handlet hos Shein.com før? Hva er evt. din erfaring?
Som de Oslo-Bærums-borgerne vi er (Bærum med t-bane) måtte vi jo nesten reise hjem fra sykehuset med offentlig transport. Vi kunne bli kjørt eller låne bil, men vi ville gjerne ta dem med hjem på “vår” måte. Jeg var litt smånervøs, ettersom man gjerne har nok med å bevege seg, samt sitte/stå etter en fødsel, og guttene bare var to dager gamle – men det gikk overraskende bra.
Her har far prøvd å ta på regntrekket. Det gikk så som så 😉
Fordi tvilling 1 sin vekst hadde stagnert mot slutten av svangerskapet hadde jeg vært til hyppige kontroller mot uke 37, for å se om vi kunne la dem være inne til uke 37, eller om de ønsket igangssettelse tidligere. På kontrollen i uke 36 ble det avgjort at tvilling 1 så såpass frisk ut, at de satt igangssettings-datoen til mandag uke 37+0.
Reisen vår startet derfor på obsposten klokken 1300. Der fikk vi vite at en igangssettelse kunne ta 2-3 dager, og at de skulle starte med ballongkateter. Selv om jordmor og lege hadde sagt at det kunne ta lang tid var likevel forventningene skyhøye da jeg begynte å få litt rier etter de satt ballongen. De ga seg likevel etter noen timer, akkurat som jordmor hadde sagt de kunne, og kroppen stod stille igjen. Roar dro hjem, og vi forberedte oss på 1-2 nye, trege dager.
Jeg våknet grytidlig og var superklar til å føde babyer. Vi hadde fått beskjed om at vi skulle flyttes over til føden klokken ni, der jeg skulle starte med modningspiller, men fordi jeg våknet før seks føltes morgenen uendelig lang.
Etter frokost, en CTG og litt venting kom jeg til det magiske “Føde A”, og var klar for min første modningspille. Nå kommer de vel når som helst tenkte vi, før jordmor fikk oss ned på jorden igjen. Modningspiller kunne ta lang tid, og de satt ny modningspille hver sjette time. Maks kunne man få åtte modningspiller. Tallene fór gjennom hodene våre – seks ganger åtte – skulle vi ikke bli foreldre i dag heller?
Rier, eller?
De siste ukene før igangssetting hadde jeg hatt regelmessige sammentrekninger uten at det hadde påvirket modningen stort, så da de første riene kom, et par timer etter første modningspille turte verken jeg eller Roar å håpe på noe. Plutselig ble likevel takene ganske hyppige, og jordmor kommer raskt inn i rommet.
“Oi, her går det litt fortere enn vi hadde tenkt. Vi skal prøve å fjerne noe av effekten til modningspillen for å bremse det igjen. Du blir likevel flyttet inn på en fødestue nå”.
Etter å ha prøvd å stanse riene litt, både med å prøve å fjerne modningspillen samt en riehemmende sprøyte, måtte vi innså at slaget var “tapt” – kroppen min var klar for fødsel enten det stresset babyene eller ikke. Når man skal føde tvillinger er de opptatt av å anbefale epidural – noe jeg uansett hadde hatt lyst på, så anestesilegen ble tilkalt, slik at vi kunne ha epiduralkateteret klart når smertene ble for store.
Epidural
Like etter at epiduralkateteret var satt, fant de ut at jeg hadde så vondt at de startet epiduralen med en gang. Smertene forsvant, og jeg kunne slappe av litt. Bare en times tid senere fikk jeg vondt igjen:
“Har epiduralen sluttet å virke?!” tenkte jeg febrilsk, før overlegen som var innom akkurat da spør om jeg har vondt igjen. Han var nemlig innom for å vurdere om vi skulle gå til keisersnitt, fordi de mistet hjertelyden til tvilling 1 under riene (som forøvrig viste seg at var fordi navlestrengen lå rundt halsen, og strammet hver gang jeg hadde rie). “Vi snakket jo om at du kanskje måtte inn til keisersnitt, men om du vil prøve å presse litt ved neste rie kan du det – så ser vi hvor langt han kommer”.
“Shit, presse? Hva om jeg føder?” tenkte jeg, som nå hadde vent meg til tanken på en lang fødsel og potensielt keisersnitt. Jeg presset, og de sjekket ståa. “Jepp, han har kommet helt ned. Du kan bare fortsette på neste, du. Kjempebra!” fortsatte legen.
Plutselig mamma
Et press og noen “hi-hi-hi”-pustinger senere var tvilling 1 født. Det gikk ikke helt opp for meg. Jeg hadde blitt mor. Og uten det samme smertemarerittet som med Oliver. Kunne det være så greit å føde med epidural? Tvilling 1 ble lagt på brystet til far, og jeg skulle til pers igjen. To press senere var også lillebror født. Han pustet ikke først, så de løp ut i gangen med han. Bare sekunder etterpå hørte vi gråt, og han fikk komme inn igjen til brystet mitt.
Gråtkvalt så jeg og Roar på hverandre fra hver sin side av rommet. Vi hadde blitt foreldre til tvillinger.
Vi fikk dra fra sykehuset allerede da guttene var to dager gamle. Det hadde vært et føderush dagen etter jeg fødte, så jeg gikk fra å ha et eget rom på barsel der far kunne være med å avlaste, til å dele rom med en som nettopp hadde født, uten Roar. Hun trengte ekstra oppfølging etter fødsel, men kunne ikke norsk, så det var folk inn og ut av rommet konstant, med gestikulering og saktesnakking mellom henne og helsepersonell, samtidig som tvillingene hadde økedøgn der de ville die hver time. Jeg og Roar bestemte oss dermed for at hvis helsen til barna tillot det, så dro vi heller hjem. Heldigvis stod alt bra til også med minstemann som de hadde vært litt bekymret for – så vi fikk grønt lys til å dra allerede samme dag, så lenge vi kunne komme inn til tredagerskontroll dagen etterpå.
Selebuksene fra oldemor ble dermed spent på, og vi var klare til å introdusere guttene for det magiske stedet “hjemme”:
Seee forresten på nyfødt-strømpebuksene! ♥ Skal ikke være lett å være under tre kilo og finne klær som passer, hehe.
Denne uken skal vi tilbake på en ekstra liten kontroll, samt en tur til helsestasjonen, så vi føler likevel at vi blir godt fulgt opp og tatt vare på 🙂
Det er så hyggelig å se Oliver med babyene. Han er så stolt over lillebrødrene sine, og er til kjempestor hjelp med dem allerede. Men bæsjebleier holder han seg enn så lenge langt unna. Jeg skjønner han godt. 😉
