Sist vi skulle bytte ut sofaen brukte jeg lang tid på å undersøke ulike sider for å finne en sofa jeg likte. Det skulle være en sovesofa, men fordi den skulle stå midt i leiligheten vår ville jeg jo gjerne at den så grei ut i tillegg. Til tross for at siden hadde litt ymse brukervurderinger lot vi tvilen komme siden til gode og endte med Furniturebox.no. Så jeg tenkte jeg skulle komme med våre erfaringer.
Her er oppsummeringen av historien:
Vi valgte en sovesofa, og ble informert om at leveringen skulle ta 4-6 uker. Ukene gikk og vi fikk ingen info om levering, verken på mail eller info inne på bestillingsoversikten. Etterhvert fikk vi se på bestillingsoversikten vår inne på Furniturebox at sofaen skulle komme først 7 uker etter bestilling. Vel, selv om vi hadde håpet at den skulle komme nærmere 4 uker etter, og ikke en uke etter de “inntil 6” ukene, så tenkte vi at “ja, ja, da kommer den i hvert fall”, så en liten uke før sofaen skulle komme så la vi ut den gamle sofaen vår på Finn.no. Vi hadde tross alt en leilighet som ikke hadde plass til 2 sofaer, så det var litt krise om sofaen kom på døren uten at vi hadde plass til den.
Det skulle vi ikke gjort. Like etter vår egen sofa var gitt bort, så får vi beskjed om at sofaen er ytterligere forsinket. Litt fortvilet spør jeg hva vi skal gjøre i mellomtiden, og Furniturebox kommer med dette tilbudet:
Så på en sofa til kr 7000, om vi måtte vente i 21 (!) dager ekstra, i tillegg til de 42 dagene maks estimert leveringstid, så skulle vi få den lukrative summen av kr 175 kr… I gavekort!
Så der satt vi da… På gulvet. Og lurte på hva vi skulle gjøre.
Etter å ha ventet 8 uker på sofa, hvorav to av disse var uten den gamle sofaen vår, fant vi ut at vi heller ønsket å heve kjøpet. Å heve kjøpet gikk heldigvis greit nok, men om man hevet kjøpet fikk man ingen kompensasjon for at man hadde sittet uten sofa i mellomtiden.
Så om kvaliteten var noe god? Det aner jeg ikke. De hadde et fint produktbilde, som forøvrig er de samme bildene som Chilli.no og Trademax.no bruker (som også stadig vekk ber meg skrive sponset innlegg for dem, men insisterer på at jeg ikke skal bestille fra dem, men bare skrive ukritisk med bilder fra nettsiden og få betalt).
Men noe produkt fikk vi aldri. Og det virker som vi ikke er de eneste:
Så om du ikke har masse penger til overs, tid til å purre på produktene dine, pluss en masse tid til å vente på produktet, samt potensielt sitter igjen uten det du bestilte og uansett må bestille fra et annet sted uten noe kompensasjon for all ventingen; Så styr unna Furniturebox.no.
Nå skal jeg komme med tidenes rareste, men beste tips for avising eller avriming av fryser; Bleier.
Nei, jeg tuller ikke. Vi har nylig solgt leiligheten vår, og har dermed vært gjennom en full nedvask av gammel bolig, inkludert av-ising av både fryser og kjøleskap. Idet jeg skal begi meg inn på å smelte, og hakke og banne og sverte for å fjerne isen som har bygget seg opp i fryseren spør svigermor om jeg har noen bleier. BLEIER? Tenker jeg, og lurer på hvordan jeg skal fortelle mannen min at svigermor offisielt har gått fra vettet. Hva skal dama med bleier?
Det viser seg at svigermor ikke er gal. Tipset er så genialt som det er enkelt: Legg bleier i fryseren, skru av, og la jobben gjøre seg selv.
Bare SE på denne helten av en bleie på bunnen her (i etterpåklokskapens navn burde jeg ha lagt to i bunnen, men det gikk jo forsåvidt bra):
Det ser jo fasken ikke smart ut, men shit det funker. Ikke en dråpe vann havnet utenfor kjøleskap eller fryser, og bleiene gjorde hele jobben. Rett og slett den beste måten å av-ise fryseren på!
Barna fikk noen fantastisk fine jakker fra Wheat av morfar til jul. Uheldigvis var det den størrelsen de holdt på å vokse ut av; men heldigvis hadde morfar lagt med kvittering. Turen gikk dermed til Barnas Hus for å bytte størrelse. Da vi kom dit fant vi ut at Wheat var på 30% rabatt – og siden morfar hadde kjøpt jakkene til fullpris hadde vi penger til overs etter byttet av størrelsesmodell (veldig god service av Barnas Hus – her kunne de bare byttet størrelse, men de ga det lille ekstra!).
Det jeg ikke egentlig planla var å bruke pengene til overs på enda et sett med jakker! Butikken hadde nemlig 50% på jakker fra sitt eget merke Reflex, og jeg falt helt pladask for disse stilrene barne-anorakkene:
Reklame | Merkelapper levert av Lappeliten.no, men ærlig omtale
Her om dagen fikk jeg et spørsmål om jeg ville prøve navnelapper fra Lappeliten. Jeg hadde da allerede lagt et innlegg om merking av hjemmestrikk til publisering, så jeg tenkte først at det ikke var nødvendig, men så tenkte jeg at det var en gylden mulighet til å se hvordan slike merkelapper funker i forhold.
Først var jeg en smule nonchalant. Merke klærne til barna? Holder det ikke med tekstiltusj? Men det tok ikke lang tid etter jeg fikk de i postkassen før stemningen i heimen var litt mer som dette:
Spesielt fort begynte jeg å bruke de bittesmå merkelappene. Gamlebarnehagen til guttene har nemlig norgesrekord i å miste guttenes smokker, til tross for at de henger fast i en navnemerket smokkesnor ved levering, så ALLE smokkene i huset fikk merkelapp på seg.
De fleste av klærne guttene brukte i barnehagen var imidlertid i barnehagen allerede, men jeg fant en genial løsning (om jeg må si det selv) på hvordan alltid ha merkelapper i bakhånd:
En liten tøypose med lapper i! På den måten kunne jeg raskt merke klær om jeg kom over noen i barnehagen som manglet lapp.
Jeg testet også strykelappene (med en rettetang må vite; hvem har vel tid til å finne frem strykejernet?):
Det gikk jo forsåvidt fort og greit det, men jeg har imidlertid ikke tålmodighet til dette når limet på de andre var så bra. De med lim på kunne man feste på merkelappene som allerede fantes i klærne, og sitter overraskende bra.
Konklusjon: Var jeg litt rask til å avvise merkelapper? Absolutt. Har de noe for seg? Vel, om du (som meg) har opplevd at tekstiltusjen mang en gang har blødd utover, eller at verken navn eller telefonnummer ble like vakkert som du planla; Ja. Ja, de har noe for seg.
Super-rask og enkel merking av klær. Jeg gir meg.
P.s. Merkelappene har ikke trykkfeil altså – jeg har bare sensurert navn og telefonnummer. 😉 P.p.s. Jeg har ikke prøvd å vaske klærne på hardere vask enn ullvask, fordi ungene bare går i ull om dagen.
Er det mulig å ha leker i stua mens det fortsatt ser pent ut? For noen uker siden flyttet vi inn i ny bolig (bilder kommer), og samtidig som jeg gjerne vil ha et lite utvalg leker i stua, så vil jeg at det skal se ut som en stue, ikke et lekerom. Jakten på stilren oppbevaring til leker var dermed i gang.
Kriteriene var som følger:
Det skulle være enkelt å ta ut lekene, og ikke minst rydde lekene.
Møbelet kunne gjerne også ha en ekstra funksjon.
Og ikke minst skulle lekeoppbevaringen tåle barnelek.
I jakten kom jeg over denne artikkelen. De hadde imidertid brukt filtkurver til kr 749,- (!), ikke langt unna det hele vår løsning endte med å koste på IKEA:
Løsningen ble en kombinert oppbevaring og sittebenk, og den endte faktisk opp på soverommet til guttene. Benken er en KALLAX hylle (tidl. EXPEDIT om du leter på Finn.no), samt noen PUDDA filt-kurver.
I stuen endte vi opp med noen kurver med lokk som vi fikk tips om av en kollega av meg som er helt fantastisk på interiør. Her er et bilde av stuen hennes (her er lekene i kurvene ved sofaen – superlett tilgjengelig for ungene, men fortsatt gjemt når man har ryddet de bort):
Hvis du hadde betalt kr 1800 for et treningsopplegg, hadde du forventet å motta treningsopplegget? Hvis du hadde betalt noen kr 1800 for å tegne et bilde av deg, hadde du forventet å få bildet eller en kopi av det etterpå? Hvis du hadde betalt kr 1800 for å få et bloggbanner – hadde du forventet å få bildefilen av banneret?
Hva om tegneren, den personlige treneren eller designeren hadde krevet at du måtte betale kr 5000 for å få produktet i etterkant? Ville du godtatt det?
Hvorfor skal vi da godta dette med fotografi?
I november var vi på familiefotografering, men vi får ingen av bildene i etterkant. Ingenting er inkludert i de kr 1800. Vi har altså betalt kr 1800, og en halvtime av livet vårt for å sitte igjen med ingenting. Hva har vi betalt for? Vi har betalt for drømmen om at det finnes noen fine bilder av oss der ute. Vi har betalt for muligheten til å betale enda mer for å faktisk få bildene. Vi har betalt for “kunnskap, forberedelser og utstyr” i følge fotografen. Har ikke en grafisk designer utdannelse og utstyr? Har ikke en tegner erfaring og utstyr? Har ikke en personlig trener kunnskap og forberedelser?
Vi har betalt kr 1800 for ingenting.
For det er det jeg sitter igjen med etter kr 1800 hos en fotograf på Sandvika. Ingenting annet enn en erfaring rikere om at prisstrategien til fotografer er på randen til svindel spør du meg.
Ingen steder på info-siden om fotografering eller siden der man bestiller finnes det noen advarsler om at man må betale på nytt i etterkant for å få noe som helst produkt ut av de 1800 kronene. Man betaler altså kr 1800 for fotografering, men får ingen bilder.
Og jeg spør igjen; Hvorfor godtar vi dette med fotografer? Hvorfor godtar man å betale nesten to tusen kroner, for å sitte igjen med ingenting annet enn at man får “lov” til å betale enda flere tusen for å faktisk få et av bildene?
P.s. Jeg ønsker ikke å henge ut enkelt-fotografen på bloggen, dette er mer et kritisk spørsmål til hvorfor vi som forbruker godtar dette her, når vi ikke ville godtatt det andre steder.
Litt sent ute med farsdagsgaven til farsdag i morgen? Det trenger ikke være super-avansert. Jeg er jo som nevnt tidligere glad i å gi gavekurver, og hvis man sliter med å finne en gave til pappa kan man kjøre samme fremgangsmåte. Alt man trenger finnes på matbutikken, (eller kanskje til og med bensinstasjonen?).
Guttene er så ivrige på å klatre opp i egen barnestol om dagen når de skal spise, men det er en litt risky klatrevei, så i det siste har vi testet å sette dem på benken vi har ved bordet, siden voksenstol blir litt vrient å komme seg opp og ned på.
Nå er de likevel bare halvannet år, så jeg vet ikke helt om de er gamle nok til å bytte helt. Jeg hadde egentlig lyst til å kjøpe tripp-trapp-stoler til dem, men mannen i huset er ikke så “fan”.
Jeg har som så mange andre lyst til å leve mer miljøvennlig og spare penger, men jeg er også litt lat. Det vil si at jeg liker moderne hjelpemidler og tidsbesparende ting, og er ikke alltid så flink til å si fra meg luksuser. Like vel vil jeg hedre de små-tingene man kan gjøre hver dag; for selv om det kjennes som en dråpe i havet, kunne det blitt mye om alle gjorde de små grepene.
Her er derfor små ting man kan slutte å kjøpe som kanskje føles mer overkommelig enn mange av de store omveltningene man kan gjøre (som å leve uten bil eller kjøtt – selv om det både er miljøvennlig og pengebesparende hvis man har mulighet til det):
Man kjøper vel strengt talt ikke posen som man bruker til frukt og grønt, eller andre vektvarer, men man kan kjøpe florlette bomullsposer på nett som man kan bruke igjen og igjen, og som sjeldent koster deg mer i vekt (om du ikke kjøper safran)
– Frukt og grønt som er pakket inn i plast
Se punkt ovenfor. Velg vektvarer istedenfor å dra med seg enda mer plast hjem.
– Klær av “plastikk”
Klær i bomull istedenfor syntetisk materiale er minimalt dyrere, og nupper ikke like fort som liknende produkter i eksempelvis polyester-blends. Ullgensere har fantastiske isolerende og pustende egenskaper og varer ofte i mange flere år enn en fleecegenser. Klær basert på plast fører til plast ut i vannet når det vaskes. Jeg sier ikke at du skal kaste alle klærne du har i plast, men vurder om du finner liknende alternativer i ull, lin eller bomull.
– Kaffekapsler
Kaffekapsler har uansett blitt omtalt som kaffens svar på hermetikk-mat (ekstern lenke). Hva om du kunne fått en kjempegod, rimeligere kaffe, som attpåtil smaker bedre? Det finnes en rekke kaffemaskiner som kverner og trakter kaffen for deg for deg på nesten like få sekunder som kapsel-kaffe, og hvis du bare lager kaffe til deg selv kan en presskanne være et godt og raskt alternativ.
– Fysiske filmer (DVD/BlueRay)
Plast og fysiske produkter som med dagens teknologi kan erstattes med streaming, uten at det koster noe ekstra (noen ganger er det til og med billigere).
– Sugerør
Litt oppbrukt råd kanskje, men flere og flere store aktører som McDonald’s og Starbucks jobber om dagen med å finne alternativer til, og kutte ut plastsugerør, så det blir stadig enklere. Og trenger de fleste av oss egentlig sugerør?
– Plastleker
Du trenger ikke slutte å kjøpe leker, men se om det finnes et liknende alternativ i et annet materiale.
– Take-away-kopper
Her synder jeg, og har syndet lenge. Noe som er dumt når man enkelt kan ta med seg en egen kopp (ja – de fleste kaffesteder gir deg kaffen i din egen kopp om du ber om det). Hvis du har fokus på lommeboken i tillegg lager du heller kaffen selv hjemme og tar med deg.
– Barberblader/barberskum for damer
En epilator gjør vondt, men fytti så mange barberhøvler man sparer.
– Brus
Klarer du, som meg, å ikke kutte ut kosedrikken helt, er saft et bedre alternativ. Mer fancy safttyper koster gjerne mer enn en flaske brus, og kommer jo i en plastflaske det også, men på én saftflaske sparer du gjerne over 10 halvlitersflasker. Nå skal det sies at i Norge blir ca 95% av alle flasker gjenvunnet, men du kommer i hvert fall til å kjenne det på lommeboken om du bytter bort brus eller vann på flaske.
– Tyggis
En ting man egentlig ikke trenger, og som ikke gagner miljøet. Her kan jeg glemme meg og synde, men som hovedregel har vi ikke tyggis hjemme hos oss.
– Sminkeservietter/våtservietter
Til æsjebleier MÅ jeg ha disse, men til sminkefjerning eller tissebleier vil gjenbrukbare filler med varmt vann gjøre stort sett samme nytten.
– Sko
Jeg elsker sko. Fy fasan som jeg elsker sko. Hvis jeg ikke hadde donert bort 90% av skoene mine hadde jeg sikkert hatt to-tre hele flytteesker med nesten ubrukte sko. Men etter år på år der skoene aldri ble brukt tok jeg meg selv i det, og nå har jeg sortert ned til noen jeg bare ikke klarer å kvitte meg med, pluss de essensielle. Jeg har også sluttet å kjøpe sko jeg ikke faktisk trenger (tro det eller ei).
Også en siste ting om man først må kjøpe noe:
– Kjøp brukt
Kanskje en selvfølgelighet, men veldig få har det som “top of mind”. Meg selv inkludert. Nå, hvis jeg trenger noe, sjekker jeg alltid Finn.no, Fretex eller den lokale bruktbutikken for å se om de har det. Om det skulle være sportsutstyr, klær, møbler, barneutstyr, til og med julegaver kan man finne “brukt” (mange donerer/selger julegaver eller nesten nye ting de ikke trenger).
Disclaimer: Jeg er absolutt inget prakteksemplar på å leve miljøvennlig, og synder på blant annet mange kjøttmåltider og det at vi bruker engangsbleier og andre “luksuser”. Men som nevnt øverst handler det om de små tingene man ikke egentlig trenger, og som relativt enkelt bør kunne kuttes ut, enten det er lommeboken eller miljøet som trigger.
Disclaimer 2: Vi trenger enda plast, og til flere formål er plast et bedre alternativ enn organiske/nedbrytbare alternativer. Man trenger ikke være anti-all-plast for å kutte ned på deler av eget plastforbruk.
Disclaimer 3: Det er mange som ikke orker å gjøre små grep fordi “det ikke har noen hensikt i det store bildet”, og det føles kanskje fånyttes med det usle sugerøret man kutter ut, men verden blir i hvert fall ikke bedre av å overforbruke plast.
Her hjemme er vi så heldige å ha en del hjemmestrikk fra både oldemødre, bonus-oldemødre og arvede klær. Jeg elsker hjemmestrikk. Tanken på at noen har brukt tid og energi på å strikke klesplagget for hånd gjør meg nesten litt rørt. Jeg har tidligere skrevet om merking av strikkede klær med navnelapper og plastknotter til barnehage-plagg, men siden vi prøver å revurdere vår egen plastbruk om dagen tok jeg merkingen av guttenes hjemmestrikk på en ørlite mer tidkrevende, men plastfri liknende metode, så jeg tenkte jeg kunne vise hvordan:
Jeg fant et rimelig bånd i bomull på salg, brukte den samme tekstiltusjen som jeg bruker på de vanlige klærne til guttene, samt litt nål og tråd.
Navnelappene er faktisk så enkle som en liten bit bomullsbånd med navnet skrevet på. Deretter sydde jeg navnelappen på med et par sting litt fra hverandre, og vips!, så var plaggene merket (navn sensurert av personvern-hensyn):
Fordi jeg verdsetter hjemmestrikk nesten pinlig høyt har jeg også skrevet telefonnummeret på navnelappen, i håp om at folk vil ringe meg slik at vi får tilbake votten om guttene mister den og noen finner votten igjen.
Med denne metoden er det minimalt med slitasje på plagget fra merkelappen, samtidig som det er relativt enkelt å fjerne om man skal arve plaggene videre.
Om litt skal jeg også teste ut merkelappene fra Lappeliten.no, som skal kunne brukes på hjemmestrikk, så det blir spennende.
